Nytt år, nye helter

Nesten akkurat i tide før den nye Pride and Prejudice-filmen, har jeg oppdaget en litterær drømmemann som med knivskarp eleganse (men få skrupler) tupper Mr. Darcy ned på en hederlig andreplass. Han er ikke min egen oppdagelse, og slett ikke av nyere dato, og det er bare min mangeårige skepsis til krim (etter en overdose Agatha Christie i ungdommen) som har hindret meg i å kaste meg over ham (litterært sett, selvsagt) tidligere. En relativt ny venninne med smak usedvanlig samkjørt min egen (både når det gjelder bøker, film, folk, husarbeid, meninger i det hele og faglige interesser) har nemlig vært veldig tydelig på at Dorothy Sayers’ bøker generelt, og Gaudy Night spesielt, ligger aller øverst på listen, og dessuten på at Lord Peter Wimsey er så nær den evig-aktuelle drømmemann som det går an å komme.

Så her om dagen tok jeg da for meg Gaudy Night, og naturligvis tok det ikke mer enn et par sider før jeg var hektet. Dette er en kriminalhistorie, ja, men med flere lag, med bakenfor- og rundtliggende tematikk som er intelligent og ærlig nok behandlet til å være relevant selv i en veldig annerledes nåtid, med et oppkomme av litterære sitater og allusjoner, med nydelig konstruerte og kompliserte hovedpersoner, og med en kjærlighetshistorie som utfordrer både intellekt og hjerte uten å fornærme noen av delene. Alt samlet av en sylskarp penn som stikker sardoniske hull i alt som smaker av pompøsitet eller fordommer, og som tør å ikke undervurdere leserne, men våger å la vesentlige innsikter og observasjoner komme mellom og bak linjene. Så mange av de sentrale scenene i romanen hviler på dialoger, der omslagene i tone og følelse ikke markeres i teksten på noe vis, og jeg må konsentrere meg om å ikke rase gjennom sidene på mitt sedvanlige vis for å “finne ut hvordan det går”, men derimot ta meg mentalt i nakken og tvinge meg til å lese hver linje og hvert ord like nøye. Og med rik belønning, for mange av de briljante og ofte infame (men nesten like ofte hjertebevende) observasjonene og formuleringene er lette å gå glipp av ved en første gangs gjennomlesing hvis man ikke har blikket med seg. Boken har blitt liggende på salongbordet, og etter at jeg fullførte den (den siste halvparten gikk med i en maratonøkt på sofaen fra åtte om kvelden til nærmere to om natten), må jeg ha lest om igjen bortimot fjerdeparten, ved å bla meg frem og tilbake i favorittscenene og kose meg med formuleringene. Jeg gleder meg allerede til å lese hele boken om igjen og ganske sikkert finne mengder av både vittigheter og subtile poenger som jeg gikk glipp av første gang.

Og jeg har ingen problemer med å slutte meg til min venninnes glødende begeistring for Lord Peters vidd, intelligens, sjarme og integritet. (Selv om – eller rettere sagt: delvis fordi – han, i Harriet Vanes ord, er “about as protective as a can-opener”.) Etter at jeg fullførte Gaudy Night har jeg allerede fått Whose Body og The Unpleasantness at the Bellona Club innabords, og flere er på vei; Amazon.com vet nok å sette pris på min nyfunne interesse.