Nytt år, nye helter

Nesten akkurat i tide før den nye Pride and Prejudice-filmen, har jeg oppdaget en litterær drømmemann som med knivskarp eleganse (men fÃ¥ skrupler) tupper Mr. Darcy ned pÃ¥ en hederlig andreplass. Han er ikke min egen oppdagelse, og slett ikke av nyere dato, og det er bare min mangeÃ¥rige skepsis til krim (etter en overdose Agatha Christie i ungdommen) som har hindret meg i Ã¥ kaste meg over ham (litterært sett, selvsagt) tidligere. En relativt ny venninne med smak usedvanlig samkjørt min egen (bÃ¥de nÃ¥r det gjelder bøker, film, folk, husarbeid, meninger i det hele og faglige interesser) har nemlig vært veldig tydelig pÃ¥ at Dorothy Sayers’ bøker generelt, og Gaudy Night spesielt, ligger aller øverst pÃ¥ listen, og dessuten pÃ¥ at Lord Peter Wimsey er sÃ¥ nær den evig-aktuelle drømmemann som det gÃ¥r an Ã¥ komme.

SÃ¥ her om dagen tok jeg da for meg Gaudy Night, og naturligvis tok det ikke mer enn et par sider før jeg var hektet. Dette er en kriminalhistorie, ja, men med flere lag, med bakenfor- og rundtliggende tematikk som er intelligent og ærlig nok behandlet til Ã¥ være relevant selv i en veldig annerledes nÃ¥tid, med et oppkomme av litterære sitater og allusjoner, med nydelig konstruerte og kompliserte hovedpersoner, og med en kjærlighetshistorie som utfordrer bÃ¥de intellekt og hjerte uten Ã¥ fornærme noen av delene. Alt samlet av en sylskarp penn som stikker sardoniske hull i alt som smaker av pompøsitet eller fordommer, og som tør Ã¥ ikke undervurdere leserne, men vÃ¥ger Ã¥ la vesentlige innsikter og observasjoner komme mellom og bak linjene. SÃ¥ mange av de sentrale scenene i romanen hviler pÃ¥ dialoger, der omslagene i tone og følelse ikke markeres i teksten pÃ¥ noe vis, og jeg mÃ¥ konsentrere meg om Ã¥ ikke rase gjennom sidene pÃ¥ mitt sedvanlige vis for Ã¥ “finne ut hvordan det gÃ¥r”, men derimot ta meg mentalt i nakken og tvinge meg til Ã¥ lese hver linje og hvert ord like nøye. Og med rik belønning, for mange av de briljante og ofte infame (men nesten like ofte hjertebevende) observasjonene og formuleringene er lette Ã¥ gÃ¥ glipp av ved en første gangs gjennomlesing hvis man ikke har blikket med seg. Boken har blitt liggende pÃ¥ salongbordet, og etter at jeg fullførte den (den siste halvparten gikk med i en maratonøkt pÃ¥ sofaen fra Ã¥tte om kvelden til nærmere to om natten), mÃ¥ jeg ha lest om igjen bortimot fjerdeparten, ved Ã¥ bla meg frem og tilbake i favorittscenene og kose meg med formuleringene. Jeg gleder meg allerede til Ã¥ lese hele boken om igjen og ganske sikkert finne mengder av bÃ¥de vittigheter og subtile poenger som jeg gikk glipp av første gang.

Og jeg har ingen problemer med Ã¥ slutte meg til min venninnes glødende begeistring for Lord Peters vidd, intelligens, sjarme og integritet. (Selv om – eller rettere sagt: delvis fordi – han, i Harriet Vanes ord, er “about as protective as a can-opener”.) Etter at jeg fullførte Gaudy Night har jeg allerede fÃ¥tt Whose Body og The Unpleasantness at the Bellona Club innabords, og flere er pÃ¥ vei; Amazon.com vet nok Ã¥ sette pris pÃ¥ min nyfunne interesse.