Mammahjertets kardiologi

Spørsmålet om man kommer til å bli en annen person når man får barn er det neppe bare jeg som har grublet på. Jeg visste slett ikke hva jeg kunne forvente, og var sant å si både spent og litt bekymret for hvem dette nye mammamennesket kom til å være. Naturligvis viste det seg ganske raskt at “mammaen” bare rett og slett var meg selv, hverken mer eller mindre, riktignok med et nytt menneske i livet mitt og litt andre prioriteringer og behov, men ellers til forveksling lik den gamle, barnløse meg. Ikke ble jeg mer hysterisk, ikke ble jeg snillere eller mer ryddig, ikke ble jeg mindre interessert i film eller tegneserier eller å sove lenge om morgenen, og ikke ble jeg sjokkert over den enorme omveltningen mammarollen medførte i livet mitt. Selvsagt ble det endringer, men ingen jeg ikke hadde forventet, ingen som gikk ut over det praktiske og totalt u-mystiske. I hvert fall nesten ingen.

Mange, i og utenfor omgangskretsen, forteller at de har blitt mer engstelige, mer emosjonelle, mer lettrørte og mer ømskinnede etter at de fikk barn. Flere relativt nybakte fedre forteller for eksempel om nyutviklet eller forsterket flyskrekk, noe som jo gir mening når man plutselig har et lite barn hjemme som man føler sterkt ansvar for. Mødre forteller om hvordan de automatisk ser sitt eget barn i hver eneste nyhetssending eller filmdrama (eller, noe flauere, hver eneste TV-reklame) som inneholder småbarn, og åkne om natten og fabulerer om alt det gruvekkende som kan hende med gullungene. Selv er jeg nok veldig langt ut på negativ side av “hønemor”-skalaen; det har for eksempel aldri plaget eller skremt meg å overlate ansvaret for August til noen andre. Og jeg har alltid vært av dem som gråter veldig sjelden, samme hvor triste filmer eller vakre brylluper det er snakk om. Jeg er på ingen måte følelseskald, og lar meg gjerne gripe, men den fysiske reaksjonen uteblir vanligvis.

De fleste endringene jeg opplever som mamma er forutsigbare og umiddelbart forklarlige. Det er selvsagt og opplagt og helt som forventet at sønnen min er det viktigste i verden for meg, at jeg uten å tenke meg om et øyeblikk ville stormet inn i et brennende hus, eller kastet meg foran en trailer eller maskingeværsalve, for å redde ham. Dette er helt rasjonelle vurderinger, tatt i betraktning at jeg uansett ikke hadde kunnet (eller ønsket å) leve med meg selv om jeg gjorde noe annet i de aktuelle scenariene. At tragedier som omhandler bekjentes små barn kommer nærmere og treffer hardere enn de kanskje ville gjort tidligere, er heller ikke merkelig eller noe som ikke er typisk meg. Men ømskinnetheten har ellers manifestert seg på en måte jeg ikke hadde sett for meg. Jeg trodde vel, i den grad jeg ville bli mer lettrørt enn tidligere, at det ville vøre en slags indre monolog eller filmsnutt som plasserte meg selv og/eller mitt eget barn i den skremmende eller triste situasjonen, og at den økede identifikasjonen ville være det som traff. I stedet er det jeg opplever en nesten rent fysisk reaksjon, som en tillært ryggmarksrefleks eller en slags høysnue. Som om jeg plutselig er blitt akutt allergisk mot andre vers av Neil Youngs Rockin’ In The Free World eller mot Dorothy Parkers Prayer for a New Mother, og de plutselige tårene og hikstene kommer før jeg selv er klar over at jeg gråter.

Kanskje det var det jeg burde ha forventet hele tiden – at kroppen min fra nå av kommer meg i forkjøpet. Eller kanskje kroppen min og jeg bare omsider har kommet mer i fase med hverandre.

This entry was posted in August, Usortert. Bookmark the permalink.

One Response to Mammahjertets kardiologi

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *