Den første sesongen av Veronica Mars er den mest konsistent briljante sesongen av en TV-serie jeg kan huske Ã¥ ha sett. Første sesong av 24 var bite-negler-pÃ¥-kanten-av-stolen-spennende tvers gjennom, men i ettertid sÃ¥ man jo svakhetene og de tydelige tegnene pÃ¥ at ting ble funnet pÃ¥ etter hvert. Og den nye inkarnasjonen av Dr. Who er absolutt morsom og spennende og vellaget og man bør ikke gÃ¥ glipp av den. Men jeg har ikke vært sÃ¥ oppslukt av en serie siden første sesong Twin Peaks, eller sÃ¥ engasjert i fantastiske persontegninger som transcenderer et ufattelig teit premiss siden de første Ã¥rene med Buffy. Og apropos Buffy, sÃ¥ kan jeg jo røpe at selveste Joss Whedon, i bloggen sin, har utropt Veronica Mars til “Best. Show. Ever”. Praise from Caesar, indeed.
Jeg har fortsatt vondt i magen etter Ã¥ mer eller mindre ha holdt pusten gjennom de tre avsluttende episodene vi sÃ¥ i gÃ¥r kveld. SÃ¥ intenst er det ikke ofte at TV blir – som et langsomt knyttneveslag i magen, ispedd isnende hjerteskjæring og genuint, sylskarpt vidd.
(Og aldri før har jeg sett en recapper på Television Without Pity være så opp over ørene forelsket i en serie. Det er nesten skummelt.)
TVNorge viser visstnok serien på søndager. Men de har kommet til episode 9 allerede, og DVD-en er ute neste uke. Jeg vet hva jeg ville ha valgt, hvis jeg var en ny seer.