Stortingskvaler

Det er et jevnlig tilbakevendende fenomen, det der. Og hver gang slites man mellom ønsket om å, tross alt, gjøre sin såkalte “borgerplikt”, og den ubehagelige vissheten om at nesten uansett utfall vil man etterpå angre. Stemmer man ikke, har man i og for seg fraskrevet seg retten til å klage på valgresultatet – og stemmer man, har man vært med på å bidra til det samme valgresultatet. Dette er kanskje særlig ubehagelig hvis man skulle være så uheldig å ha stemt på et parti som ender opp i regjeringsposisjon; samtidig er det jo litt for dumt å kaste bort stemmen sin på et parti som er så lite og ubetydelig at det uansett og for all fremtid vil være i trygg avstand fra alt som heter sperregrenser.

Jørund har et forslag til løsning; hvis man stopper etter pkt. 5, kan man også berolige seg selv i fremtiden med at man sikkert ikke stemte på den regjeringen vi endte opp med.