Eller Toredjevel, hvis man vil være riksmålsk… Altså Daredevil, Ben Afflecks nyeste. Med post-Matrix-estetikk, den ene bad guy-en baddere og mer teatralsk enn den andre, Alias-stjernen Jennifer Garner som den greske hevnbaben Elektra, Joe Pantoliano som en slags blek Spider Jerusalem-kopi, samt Frank Miller i en ørliten cameo som “Man with Pen in Head” (det kan da ikke bare være meg som tror at dette er geniets eget påfunn, en symbolhandling for å antyde hva han mener om det Mark Steven Johnson har gjort med visjonen hans?). Komplett med på-bunnen-edel bokserpappa som hentet rett ut av The Champ, og heltens mindre kjekke, mindre flinke og mindre kule partner (som ikke på noe punkt bidrar med noe som helst, hverken for firmaet deres eller for filmen, annet enn litt anstrengt comic relief) er dette en storymessig overlesset og visuelt stilig, men ikke akkurat nyskapende film som ikke har så mye mer interessant å by på enn muligheten til å endelig se Anthony Soprano Junior få som fortjent. Ingen hadde vel ventet at Affleck skulle bidra med kompleksitet og emosjonell dybde, men det er litt skuffende at sjarmen hans ikke blir brukt til noe bedre enn et ferniss av “heltedom” til en skikkelse som moralsk sett knapt er bedre enn Charles Bronson i sine glansdager.
Filmen er den bastarden man kunne ha fått dersom Spiderman møtte The Matrix møtte Tomb Raider møtte Blade. Dessverre er det ikke alltid de beste egenskapene ved foreldrene som føres videre. (“What if the kid gets your look and my brains?”). Det er litt synd, egentlig, for jeg kunne tenkt meg å avslutte med “Nå venter vi bare på oppfølgeren, DoubleDareDevil!”, men i virkeligheten ser jeg bare frem til å se “X2” i neste uke.