Kanskje det er fordi jeg aldri var spesielt opptatt av dukker da jeg var liten? Eller kanskje fordi jeg aldri har vært så fryktelig opptatt av beeebier (unger er derimot både morsomme og interessante, også når de er bitte små). I alle fall syns jeg ikke så veldig om å dresse opp August i veldig babyaktig tøy – jeg syns rett og slett han, med det veldig guttete utseendet og skøyergliset sitt, tar seg mye bedre ut i “storgutteklær”. (Det er også mulig at dette er fordi han er vårt hittil eneste barn. Det skal visstnok være vanlig at førstegangsmødre kler barna i klær som får dem til å se eldre ut, mens de som har barn fra før gjerne vil at yngstemann skal se ut som en baby så lenge som mulig. Kanskje fordi de vet hvor fort det uansett går over.) Jeg kler ham derfor gjerne i dongeribukse med genser eller skjorte til, hettejakke (er på utkikk etter en kul dongerijakke eller lignende), og caps på hodet (riktignok med øreklaffer og snor under haken). Jeg liker rett og slett å kle ham i “ordentlige” klær fordi han er en “ordentlig” person, og jeg syns det grenser mot utkledning å dolle ut ungene sine i blonder og sløyfer og dukkeaktig babytøy. (Ikke at det er noe galt med utkledning, asså.) (Og ikke at ikke det jeg bedriver også er utkledning.)
Samtidig har jeg både lest og hørt mødre og bestemødre fra den andre leiren erklære at de ikke syns man skal “kle ut” babyer i “liksom-voksne” klær, men at man heller skal “la dem være babyer mens de er det”. (Som om ikke babyene driter i hva de har på seg – bokstavelig talt! – og som om man på noen måte kunne hindre dem i å være babyer, selv om man skulle ha ønsket noe slikt!)
Igjen må jeg vel mistrøstig avfinne meg med at jeg bedriver den samme etterrasjonalisering av utelukkende emosjonelt baserte oppfatninger som alle andre. :-/