Nei, ikke historien om Eva og Adam. De hadde sikkert sine øyeblikk, de også, men det er jo begrenset hvor romantisk det er med en mann som sier “Du er den eneste kvinne i verden for meg, kjære!” når man faktisk er det. Og hvor store muligheter har man egentlig for forvekslingskomikk og festlige misforståelser når de eneste andre rollefigurene er nylig navngitte dyr som kryper på marken og flyr i luften?
Men altså epler. De faller som kjent ikke langt fra stammen. Goldie Hawn har med sjarmerende blondhet og sprudlende komisk sans berget mang en middelmådig film fra å bli altfor tragisk og pinlig, og Kate Hudson ser ut til å være i stand til å følge opp sin mor på usedvanlig talentfullt vis. Hun var hjerteskjærende ung og vakker som Penny Lane, den mest fremstående groupien (i mer siviliserte tider ville hun blitt kalt en muse) i Cameron Crowes Almost Famous, og har nå blitt voksen nok til å spille kvinnelig hovedrolle mot forsåvidt sjarmerende, men ikke briljante Matthew McConaughey i Donald Petries How to lose a guy in 10 days.
Plottet er oppkonstruert, som slike gjerne er, og det eneste vagt originale er vel at de to hovedpersonene har omtrent akkurat like usympatiske planer i utgangspunktet: Han skal vinne et veddemål (og en stor kontrakt) ved å få henne til å forelske seg i seg på ti dager, mens hun skal sjekke ham opp, for så å oppføre seg så håpløst at hun får ham til å dumpe seg før det har gått ti dager – og så skrive en artikkel om opplevelsen i damebladet hun jobber i.
Det hele er lettforglemmelig og ikke spesielt spennende, og det sier en hel del om hovedrolleinnehavernes – særlig Hudsons – sjarm at man faktisk får sympati for dem begge tross den arrogante og respektløse innstillingen de har til andre mennesker. Det var en hel del morsomme scener, og ikke altfor mange der jeg ble for flau til å se på, og som sådan syns jeg filmen er mer vellykket enn man skulle tro.
I etterkant slår det meg riktignok at det han gjør – later som han er snillere og mer glad i henne enn han er – er mange hakk slemmere enn det hun gjør – later som hun er totalt ufordragelig og nærmest psykotisk for å få ham til å dumpe henne. Hun blir jo forelsket på grunn av knepene hans, mens han blir det til tross for knepene hennes. Og likevel får jeg et helt klart inntrykk på slutten av at det er hun som først og fremst har gjort noe galt, som har mest dårlig samvittighet, og som må overbevises (av ham, selvsagt) om at hun kanskje fortjener ham likevel.
Vel, gå figur, som man gjerne sier det der borte.