Vi var i byen i forrige uke med August i vogn, og tok en kopp kaffe på Keystone Cups. August var lei av å ligge i vognen, så jeg tok ham opp på fanget, og han så seg begeistret rundt på alt det flotte og interessante de hadde der – mennesker, lamper, vinduer, kaffemaskin som bråkte. Da en mann fra lengre inn i lokalet kom gående mot oss, satte August opp sitt største og mest sjarmerende “hei på deg!”-smil, men så litt forundret ut da mannen (som var på vei til toalettet) strenet rett forbi uten å ofre oss et blikk. Poden er heldigvis enda for liten til å bli skuffet over slikt, og ble like etter totalt oppslukt av solstripene på gulvet, men mammaen ble sittende noen minutter og reflektere. Han har nok en del i vente, stakkar.
Jeg fortalte om episoden til en venninne av meg, og hun syntes den var så hjerteskjærende at hun siden har sagt hei til absolutt alle unger hun har møtt, til stor glede for dem. Så noe godt kom det jo ut av det.