Jeg ble sittende under nesten hele den lange utendørs slåsskampscenen (formulering for å unngå spoilere) og prøve å tenke ut et godt poeng eller en morsom overskrift som gjorde bruk av både “free agents” og “free radicals” (frie radikale[re] beskytter som kjent mot mye, og hvorfor ikke også mot frie agenter?), men det lyktes ikke. Men det var likevel en stilig sekvens, særlig slutten av den. Hugo Weaving er en mann av mange ansikter.
Hugo Weaving gjør litt det samme i Matrix Reloaded som Ian McKellen gjør i X2: Han tilfører filmen solid skuespillertalent, scenestjelende sjarm og et umiskjennelig preg av å bare rett og slett storkose seg i rollen sin. (X2 har riktignok et langt mer imponerende batteri talent på rollelisten enn Matrix Reloaded, men selv om de stort sett gjør en hederlig innsats er det vel ikke egentlig noe karrieredefinerende resultat for noen av dem.) Keanu Reeves demonstrerte i den første Matrix at bare han får de riktige oppgavene i den riktige filmen, kan han faktisk klare å ikke gnage altfor mye på nervene til kvalitetssensitive filmseere, men dessverre er ikke denne oppfølgeren noe nytt eksempel. (Tømmerstokkuttrykket og mangelen på følelsesmessig utslag på stemmen står forsåvidt bra til frakken og solbrillene hans i actionsekvensene (“Hm. Upgrades.”), men “I love you too damn much.”? Pliiiz.)
Jeg syns forresten det er morsomt at både Weaving og McKellen spiller store, sentrale, larger-than-life helteroller i Lord of the Rings, og underholdende superskurker i hver sin av to av de tre andre store franchisene som er under utrulling. (Christopher Lee, som er å finne i den siste, er riktignok også med i Lord of the Rings, men han er skurk både der og i Star Wars. Ikke nok med det; rollen som Count Dooku/Darth Tyranus er så nær å være en blåkopi av Peter Jacksons Saruman at det må ha kostet Lucas en del tennerskjæring da han så Fellowship… men nå begynner jeg å bevege meg langt unna temaet her.)
Merovingian var en underholdende figur, men han ble ikke utnyttet godt nok og jeg fikk mest følelsen av at han hadde en gjesterolle fra en annen film. Bakdørkonseptet var noe av det beste “nye” i filmen, men heller ikke dette ble integrert nok med handlingen ellers. Arkitekten (som jeg ved første øyekast trodde ble spilt av Donald Sutherland, noe som hadde vært så mye kulere for alle som husker Oliver Stones JFK (med passende gru)) er en så åpenbar deus ex machina at det nesten er pinlig å bruke det uttrykket. Den halvstekte “filosofien” henger enda mindre sammen enn i eneren, og hvis man tenker etter, blir det mer og mer pinlig opplagt at Wachowskibrødrene bare finner på etter hvert.
Men det er jo ikke egentlig meningen man skal tenke etter for mye. Og jeg koste meg, jeg. “Me too.”, for å sitere Agent Smith 2.0.