Enearvingen pleier å få bestemme hvilken bok som skal leses på sengen før sovetid. Innen rimelighetens relativt liberale grenser får han velge hva som helst; innimellom må vi (etter å ha lært det the hard way) bli enige på forhånd om hvor mange kapitler eller hvor mange repetisjoner det er aktuelt å lese, og jevnt over forløper det hele fint og uproblematisk og gjør hele leggeritualet enklere (fordi “Hvilken bok har du lyst til at vi skal lese i dag, da?” er vesentlig mindre raserianfallinduserende enn “Nå er det leggetid, unge mann!”).
Det er en håndfull bøker som går igjen som sengekantlektyre, de fleste av dem egne favoritter fra en svunnen barndom; Karius og Baktus, Det røde eplet, Ruffen – Sjøormen som ikke kunne svømme, og Serafin og hans makeløse mesterverk er blant de vanligste valgene for tiden. Og Legokatalogen.
I går ble det Legokatalogen. Jeg hadde en avtale klokken åtte og var litt stresset over det, og syns ikke Legokatalogen er fryktelig spennende selv når jeg ikke har det travelt, så jeg må innrømme at jeg ikke klarte å emulere den helt store begeistringen over side etter side med “hva e’ det, og hva e’ det og hva e’ det?” (“En slags dinosaur, en bil med store hjul, en annen bil med store hjul, en racerbil, et tog, et annet tog, og kan vi værsåsnill bla om snart, tror du?”). Star Wars-legoen kommer ganske langt uti katalogen, og der var det også grundige forespørsler om “hva e’ det, og hva e’ det og hva e’ det?” “En TIE-fighter, en Millennium Falcon – det er skipet til Han Solo, vet du! – og en AT-AT Walker.” “Og det? Hva e’ det?” sier han og peker, og jeg kaster såvidt et likegyldig blikk på bildet og sier “Det er en X-Wing.” “Det e’ Artu-Ditu!” sier han bestemt. Jeg ser nøyere etter og oppdager at pekefingeren hans ganske riktig viser til en bitte liten R2D2-figur som står et stykke bak X-Wing-modellen. Og et øyeblikk blir jeg så overveldet av moderlig stolthet at jeg glemmer hele hastverket mitt, gir ham en god klem og forteller ham for en flink gutt han er.