Noe med luften, som er klarere og renere og kjøligere. Noe med lyset, som er mildere og skarpere på samme tid, og som er allestedsnærværende nå om sommeren. Noe med fjellene, som er tre-bare nesten ned til foten og nok fremdeles har flekker av snø på denne tiden av året, og som ser så nære ut i den klare luften. Noe med havet, som aldri er langt unna, og hver gang det blåser en liten pålandsbris, kommer sjølukten mellom husene og treffer meg med et lite sjokk som alltid et øyeblikk hensetter meg mange år tilbake i tid. Noe med husene i sentrum, som er små og få sammenlignet med de fleste andre steder jeg har vært, men som har en egen selvsagt sikkerhet og eksistensberettigelse bare i det at de ligger her. Noe med tankesettet hos dem som bor der; selv om jeg ikke lenger treffer kjente på hvert gatehjørne, og nå ofte kan gå gjennom hele byen uten å veksle et ord med noen, så sanser jeg tilstedeværelsen og stemningen og særpreget og den kombinerte bevisstheten av å være i verdens sentrum og i en ubetydelig periferi. Noe med dialekten, som omgir meg på alle kanter og er like kjent og trygg og selvsagt som lukten av sjø og jordbær og mammas hjemmebakte brød, og som omsider lar ørene mine og hodet mitt hvile seg, selv om jeg ikke visste at de var slitne før jeg reiste. Noe med alt som er velkjent og ved det gamle, og alt som er nytt og har endret seg og vokst og blitt fremmed, slik det alltid er og skal være når man reiser hjem igjen.
Jeg ønsker ikke å flytte tilbake, men noen ganger savner jeg byen voldsomt. Og jeg gleder meg til å reise nordover om bare et par uker.