Vi har hatt noen disputter med August i det siste om mat som ramler på gulvet. Det begynte med mat (pastasløyfer, ris) han kastet/slo på gulvet i raseri, som vi så samlet opp og kastet i søpla, noe som forårsaket totalt raseriutbrudd, for han ville spise den maten, og den va’ ikke søppel!!. Det tok lang, lang tid å roe ham ned disse par gangene.
Så en morgen (jeg sov lenge og var der ikke) mistet han en grøtbit på gulvet ved et uhell. Pappaen ville kaste den, men i et svakt og morgentrøtt øyeblikk lot han seg overtale til å la August spise den. (Han blir så lei seg når han mister god mat ned.)
Ved neste måltid fortalte August meg om hendelsen og hva han hadde lært. (Han omtaler vanligvis seg selv som “du”.) “Grøten ramla på golvet, og du ‘biste den! Og den va’ ikke søppel!”. En litt beskjemmet pappa prøvde å forklare at når mat ramler på gulvet, kan den bli skitten og det kan komme støv og hår på den, og … “Men den va’ ikke søppel!” insisterte poden. “Den va’ bare god!”. Jo, men. sier pappaen. Jo, men egentlig så blir maten søppel når den faller på gulvet, og … “Det va’ et uhell,” sier August alvorlig. “Beklager!”. Vi prøver å holde oss like alvorlige som han er. Pappaen prøver igjen å forklare at maten blir til søppel når den ramler ned, og det spiller egentlig ingen rolle om det var med vilje eller ved et uhell at den havnet der. Og når den blir søppel, så må vi kaste den i søpla. August fortsetter med vennlig belærende tonefall at “Men når du hadde ‘bist den – DA va’ den ikke søppel lenger!”. Han var tydelig fornøyd med dette argumentet, og gjentok det flere ganger. “Når du hadde ‘bist den, DA va’ den ikke søppel lenger!”. Til slutt ga pappaen opp: “Du er like håpløs å diskutere med som moren din,” sa han. “Det høres altfor riktig og overbevisende ut, det du sier!”.