Jeg er ikke helt sikker på hvilket tidligere østblokkland de kommer fra, alle trekkspillerne som plutselig overflommer nærområdet. De spiller ved t-banen og utenfor butikker og de fleste steder man kan stille seg opp, selv om det ikke er mange kronene de får kastet ned i kassen foran seg, og om kvelden står de samlet ved busstoppet nedenfor oss og snakker sammen, lenge. En kveld i nitiden stod to av dem bak meg i køen på Bunnpris og skulle kjøpe en flaske øl. Jenta i kassen prøvde å forklare dem på haltende engelsk at ølsalget stengte klokken åtte, de prøvde seg ikke en gang på det fremmede språket, men pekte og gestikulerte forsiktig bakover mot kjølerommet og forstod åpenbart ikke hva problemet var. Og hvem kan vel klandre dem.
Jeg gir dem ikke penger — jeg synes synd på dem, men jeg kan ikke utstå trekkspillmusikken som flommer rundt hushjørner og over torg, og får meg ikke til å premiere den. Men i morges stoppet jeg nesten opp et øyeblikk for å lytte til den kvernende musikken som duret og gikk, repetitivt og gjennomtrengende, med variasjoner over et lite valsetema inni som jeg nesten syntes det var noe kjent med. Noe nostalgisk og familiært som jeg ikke helt fikk taket på. Noe som gikk rundt og rundt som i en evigvarende løkke.
Jeg var helt inne på stasjonen, med det lille temaet fremdeles surrende rundt i hodet mitt, da det gikk opp for meg at det var kjenningsmelodien til Derrick.