Ikke engang det å oversette tittelen er enkelt. Selv mine rudimentære franskkunnskaper er nok til å se at det ikke finnes en åpenbar eller fullstendig dekkende måte å si “En attendant Godot” på norsk. Den arkaiske formen “Venten på Godot” kommer kanskje nærmest? “Venting på Godot” eller “Det å vente på Godot” er andre muligheter. Tidligere oversettelser har brukt “Mens vi venter på Godot”, og det er slik stykket er kjent for de fleste av oss. Og det er en så velkjent tittel at det er vanskelig å være bevisst på at denne komplette leddsetningen legger ganske sterke føringer på hva som er temaet i stykket – det gir inntrykk av at stykket omhandler det som skjer “mens vi venter på Godot”, ikke selve ventingen. En åpenbart gyldig tolkning, selvsagt, men kanskje burde vi som tilskuere stilles enda litt friere i forhold til å vurdere dette selv? Mens for eksempel “Venting på Godot” ville gitt en antydning om at det er selve ventingen som er tema og utgjør handlingen her, noe som ville gi føringer i en annen retning.
Jan Erik Vold har kalt sin nye oversettelse “Vente på Godot”, som jeg leser som en noe åpnere tittel, noe nærmere originalen. Jeg har aldri sett stykket oppført før, men har mange ganger hørt Jørund snakke om en fantastisk oppsetning han så i København for rundt femten år siden, og hvor spennende den var. Det var interessant å høre etterpå hvor forskjellig han syntes tilnærmingen i de to forestillingene var, og hvor mye det har å si for inntrykket man sitter igjen med. København-oppsetningen var visst veldig fokusert på venteaspektet, og det lå en faktisk og ekte spenning og forventning knyttet til det å vente på denne Godot. Forestillingen vi så i går kveld var spilt nesten som en farse, komikken var dominerende, pausene mellom replikkene var korte, tempoet var (alt er relativt) nesten heseblesende. Og slik blir kanskje angsten og desperasjonen bak de febrilske forsøkene på å holde stillheten og tankene fra livet enda tydeligere.
Toralv Maurstad har en dandy-aktig letthet og eleganse i kroppsspråk og mimikk som skinner gjennom uteliggerkostymet og ved første øyekast gir inntrykk av overfladiskhet og ubekymrethet. Latterbølgene i publikum som fulgte de ofte enkle og til dels vulgære vittighetene kunne nesten få en til å tro at det som måtte være av alvor og fortvilelse over meningsløsheten ville komme til å forsvinne i støyen. Men det var ingen latter som forstyrret de nakent angstfylte scenene i andre akt som man tydeligvis har bestemt seg for å tolke og spille som nøkkelscener – og jeg, som aldri har pleid å renne ned dørene til teateret eller vært så veldig interessert i norsk skuespillerkunst, forstod plutselig litt av hvorfor Maurstad har den posisjonen han har i norsk teaterliv.
Jeg tror vi må komme oss oftere i teateret.