Det er valgene våre, mer enn evnene eller statusen, som bestemmer hvem vi er. Det er sjansene vi tar, og sjansene vi ikke våger gripe, som definerer oss som mennesker. Det er gjennom å våge å innrømme og vise svakhet at vi kan oppnå ekte styrke og være tro mot oss selv. Et bortkastet liv er ikke et liv som avsluttes før tiden, eller ett som tidlig sporer av fra det man trodde skulle være den riktige retningen; et bortkastet liv er et liv der man er så redd for å blottlegge seg og risikere å mislykkes at man aldri kommer videre.
Det er i alle fall det jeg sitter igjen med etter å ha sett Clint Eastwoods Oscarvinnende suksess Million Dollar Baby. Eastwood spiller igjen på lag med Morgan Freeman, som han gjorde i fantastiske, fortvilende Unforgiven (1992), og kjemien og intensiteten har ikke falmet med årene. Eastwoods bistre, avvisende boksetrener Frankie Dunn skjuler ensomheten og skyldfølelsen sin bak en maske som er til forveksling lik den iskalde, tøffe antihelten Eastwood ble berømt på å fremstille for en mannsalder siden, og det er ikke mange andre enn Morgan Freemans “Scrap” som bryr seg om å se lengre enn til det tøffe ytret. “Protect yourself at all times” er hans motto, som han driller inn i alle boksere han jobber med, og som han lever livet sitt etter. Frankie har sviktet og blitt sviktet før, som far og som trener, og tar ikke sjansen på å bli såret eller å feile igjen.
Hilary Swanks Maggie tvinger seg inn i treningsstudioet og inn i Scraps og Frankies liv med en besluttsomhet og en jernvilje som ikke en gang Frankie har noe å stille opp mot. Mot sin vilje blir han nødt til å ta seg av henne og fravike flere av sine egne prinsipper. (“Girlie tough ain’t enough” er ett av dem.) Med Scrap som bifallende medsammensvoren i bakgrunnen utvikler forholdet mellom de to sterke personlighetene seg, og Frankie opplever en ny sjanse til å gjøre det riktige både profesjonelt og privat. Maggie har nektet å la seg knuge av omstendigheter og vanskeligheter, og viser Frankie at man ikke trenger nøye seg med de kortene man i utgangspunktet har fått utdelt. Gjennom Maggie får Frankie endelig oppleve den suksessen og den samhørigheten han har gått glipp av i så mange år, og får muligheten til å være både en god trener og en god far.
Men gjennom å gi slipp på mottoet sitt – beskytt deg selv til enhver tid – tar han også en langt større risiko enn før. Og det er flere vanskelige lærdommer både Maggie og Frankie blir nødt til å ta med seg før historien er ferdigskrevet.
En liten, comic relief-aktig bihistorie om en forvirret, sympatisk, og fullstendig talentløs ung bokser med det ironiske klengenavnet “Danger” bringer inn en tross-alt-optimistisk og mindre skjebnesvanger tone mot slutten av filmen. “Anybody can lose one fight, anybody can lose once; you’ll come back from this you’ll be champion of the world,” sier Scrap til Danger etter at han har fått en grundig omgang juling, og kanskje er det her det egentlige budskapet i filmen ligger. Alle kan tape, alle taper iblant; det betyr ikke at man ikke skal satse, det betyr heller ikke at man har mislyktes i satsingen sin. Det egentlige tapet ligger i å ikke satse noe.