Jeg er heldigvis ikke så ofte syk, og jeg er sikkert ikke av de mest stoiske, jeg er liksom ikke vant til å bite tennene sammen og slepe meg videre med voldsomme smerter uten å la meg merke med det, men jeg pleier nå stort sett å greie å forholde meg til dårlige dager og ikke sutre for mye eller synes synd på meg selv. Unntatt når jeg er kvalm. Jeg kan ikke komme på noe verre enn oppkastsyke, jeg blir helt lammet av det, det fins ingenting som får meg til å føle meg mer hjelpeløs enn den typen gjennomgripende kvalme. Å ligge på sofaen fullstendig urørlig fordi hver minste bevegelse (snu på hodet, dra pleddet litt lengre opp på kroppen) får nye kvalmebølger til å slå gjennom kroppen, å prøve å justere seg uten å bevege seg slik at det skal gå raskest og enklest mulig å storme ut på badet når bølgene plutselig ikke er til å holde inni seg lenger, å ligge så dørgende stille at alle muskler i kroppen stivner og verker (som de ikke har gjort siden jeg var høygravid og det plutselig ikke var så enkelt å justere liggestillingen som før), å kjenne at jeg blir kvalm av denne posituren, men vite at alle alternativer er verre, å tvinge i seg cola og melbatoast, selv om jeg vet at alt som svelges trigger en ny runde på badet, men gjøre det likevel fordi jeg vet at det blir enda verre dersom magen er tom (og det er som kjent ingenting som skjerper appetitten mer enn vissheten om at det man svelger skal opp igjen om et kvarters tid!) … Og i tillegg fryse så jeg rister, og være så kraftløs at selv om jeg skulle ha hatt mage til å strekke meg litt vekk fra sofaen, så ville jeg ikke rent fysisk greie å løfte opp ullpleddet som ligger der.
Men ting kunne jo alltid vært verre. Jeg kan glede og opplyse leserne med å fortelle at egen omgangssyke kombinert med omgangssyke hos barn er på et helt annet nivå. Det er dager som disse at min forståelse for folk som planlegger å få barn helt på egen hånd virkelig stuper ned i kjelleren. Jeg klarer ikke å se for meg at jeg skulle ha greid å gjennomføre selv de mest grunnleggende tingene med August i går, og var rett og slett veldig, veldig takknemlig for at det denne gangen var bare meg det gikk ut over. Så noen endringer kommer det jo med det å være mor.