Første nyttårsdag er gjerne en dag for refleksjon – nytt år, mild bakrus og alt det der. Det mest konstruktive vi gjorde med dagen i år var å kompilere og komplettere og sammenligne listene over hvilke filmer vi så på kino i 2004. Og i god, gammel, norsk “trur eg…”-tradisjon ble vi enige om å gjøre januar til en “hvit måned”. I vår sammenheng betyr det at vi planlegger å bare se ikke-engelskspråklig film denne måneden.
Vi startet pent 4. januar med Francois Dupeyrons Monsieur Ibrahim et les Fleurs du Coran (Monsieur Ibrahim og koranens blomster). Omar Sharif spiller tittelens Ibrahim, en livsklok, tyrkisk kjøpmann i et litt lugubert nabolag i Paris tidlig i 1960-årene. Hovedpersonen er 16 år gamle jødiske Moses/Momo (spilt av Pierre Boulanger), som bor sammen med sin likegyldige og deprimerte far, og som i tillegg til alminnelig tenåringsfrustrasjon sliter med sin bitterhet mot moren (som forlot dem da han var liten), faren (som like gjerne kunne gjort det) og den eldre broren (som faren aldri unnlater å sammenligne ham med). Den omsorgen, aksepten og varmen han trenger, prøver han først å skaffe seg ved å bruke alle sparepengene sine på horene i strøket, men etter hvert er det det voksende vennskapet med “araberen” Ibrahim som skal vise seg å være det mest skjellsettende og berge ham fra det skråplanet han ellers så altfor lett kunne ha havnet på.
Historien kunne vært deprimerende ordinær og klissete sentimental i hendene på en alminnelig Hollywood-regissør. Dupeyron klarer å fokusere på både det hjerteskjærende og det hjertevarme, uten å ødelegge autentisiteten i spillet og samspillet som Sharif og Boulanger serverer ved å henfalle til billige triks og unødvendig følelsesmessig manipulering. Ved å ikke gjøre noen forsøk på å “imponere” eller “preke”, greier han å gjøre filmen både vakker, varmhjertet og tankevekkende, og selv om Ibrahim og Momo er ekte personer og ikke representanter for sine respektive kulturer, er det umulig å ikke la seg bevege i alle fall litt over skildringen av hvordan religionen kan være kjærlighetsdrevet og inkluderende i stedet for et påskudd for folkemord og fiendskap.
Man kan selvsagt velge å kritisere filmen for å basere seg på lettvint liksom-visdom og klisjeer som “edel orientaler” eller “hore med hjerte av gull”, men det ville være å gjøre seg selv urett å nekte å ta del i gleden Ibrahim og Momo lærer seg å dele med hverandre, eller å overse den altfor ekte smerten Momo blir påført av egoistiske foreldre (som riktignok ganske sikkert har egne demoner å slite med). Den virkelig lettvinte løsningen er å velge kynismen og intellektualismen, og ingen av delene hører hjemme i denne filmen.