Men tanken var i alle fall god

Jeg hadde en allerede halvstekt teori som var nesten klar til publisering, jeg. Om hvordan manglende leseferdigheter og/eller fremmedspråkkunnskaper sannsynligvis er knyttet sammen med mangelfullt utviklet humoristisk sans og såkalt “alminnelig [sic!] folkeskikk”, og om hvordan grunnen til at publikummet på en norsk film i større grad enn på andre filmer består av slike elementer er at de jo, stakkar, ikke kan gå på utenlandske filmer, og derfor ikke går så ofte på kino at de har rukket å lære seg hvordan de oppfører seg. De har kanskje heller ikke den livserfaring eller finesse som er nødvendig for å forstå at det faktum at et produksjonsselskap heter “Muz Film AS” faktisk ikke er så avsindig festlig i utgangspunktet, og at det i hvert fall ikke blir vesentlig mer morsomt av at man dunker hverandre i siden og rauter “hø! hø! musefilm! den var god!” i fem minutter etter at fortekstene er slutt. Sannsynligvis har ingen fortalt dem at dersom man ønsker å diskutere filmen høylytt med sidemannen, bør man vente til etterpå (eller holde seg hjemme og se filmen der – jeg har latt meg fortelle at det er utrolig hva som går an å skaffe seg digitalt for en billig penge for tiden). Og antagelig droppet de ut av skolen før den dagen da læreren fortalte den Store Hemmeligheten: ikke alle filmreplikker (selv ikke alle som er fremført med artig, vestlandsk dialekt) er ment som grove, latterbrølvekkende vitser.

Som sagt, jeg hadde teorien nesten helt klart for meg og satt klar med kvesset tastatur, så å si, for å publisere. Men da husbond kunne fortelle at publikummet han så Monstertorsdag sammen med – dagen etter – var både veloppdragent og dannet, forstod jeg at jeg bare hadde hatt uflaks igjen.

(Søren også.)

This entry was posted in film/TV, kultur, rants. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *