På vei hjem fra kinoen gikk vi innom Bocata for at jeg skulle få med meg en dobbel cortado. Der spilte de en gammel Leonard Cohen-sang over anlegget, og det var ganske morsomt, for jeg hadde tenkt på Cohen et par ganger under filmen. Jeg har alltid vært litt svak for hans utleverende ærlighet i forhold til kvinner. På den ene siden er han villig til å gjøre nesten hva som helst, blottstille seg og miste ansikt fullstendig for kvinnen han prøver å imponere, og på den andre siden legger han aldri skjul på sin egen svakhet eller upålitelighet:
Ah, the moon’s too bright, the chain’s too tight, the beast won’t go to sleep
I’ve been running through these promises to you that I made and I could not keep
Ah, but a man never got a woman back not by begging on his knees
Or I’d crawl to you baby, and I’d fall at your feet
And I’d howl at your beauty like a dog in heat
And I’d claw at your heart and I’d tear at your sheet
I’d say please – please! – I’m your man…
Det er ingen mangel på stor kunst (for ikke engang å snakke om lavmåls til middelmådig kunst) som er laget av frustrerte unge og litt eldre menn for å imponere Kvinnen (eller, kanskje like ofte, for å gjøre det klart for Kvinnen hva hun har gått glipp av ved å avvise ham). Det er ikke all slik kunst som også direkte omhandler frustrerte unge menn, men det er definitivt et av gjengangstemaene. You’d think that people would have had enough of silly love songs, men det får de selvsagt aldri.
Even (Vegar Hoel) er hovedpersonen i Monstertorsdag. Han er en mann på omtrent tredve – litt for gammel til å være så ung som han er, men slik er det ganske mange menn i vår del av verden som er. Han er en underachiever av den typen vi kjenner så godt: han er egentlig både smart og kompetent nok til å gjøre noe med livet sitt, men mangler fokuset og drivet, og troen på at det egentlig er verdt det, som skal til for å rette energien sin lenge nok i samme retning. Inntil Kvinnen gifter seg med hans beste venn, og han plutselig innser hva det er han har rotet vekk.
Det er ingen overraskelser i Monstertorsdag. I hvert fall ikke ut over det at den er så kompetent laget, så vakkert filmet, så godt spilt og så riktig klippet. Fra den første scenen er ferdigspilt, vet man hva som kommer rundt hver eneste sving. Men det er i og for seg ikke noe problem; historien er evig og temaene grunnleggende evig-menneskelige, eller kanskje heller evig-mannlige. For det er menn denne filmen handler om. Kanskje kunne man tro, ved å kaste et svært overfladisk blikk på den, at det er Kvinnen som er sentrum i filmen, men i virkeligheten er hun bare et påskudd.
Even snur livet sitt rundt og fokuserer nesten all energien sin på å bli en mann som Karen kan velge. Men talende nok har han ikke egentlig tenkt så veldig over hva det er Karen egentlig ønsker seg. Og når han bestemmer seg for å lære å surfe av den noe eldre, mystiske surfeguruen Skip, går han rett inn i en historie vi har sett hundre ganger før, i filmer fra Big Blue til Point Break eller, for den del, Karate Kid. Det er den unge mannen og læremesteren igjen, det er den mystiske koblingen mellom kontroll over kroppen og mental kontroll, og i neste instans koblingen mellom sinnstilstand og naturkrefter.
Even blir Mann i løpet av filmen. Og med det mener jeg ikke bare at han blir voksen og prøver å få retning på livet sitt og henge opp noen kjøkkenskap og ta litt ansvar, men at han går inn i den mangehundreårige mytologien rundt det å være Mann. I henhold til denne mytologien må han blant annet konfrontere naturkreftene og sin egen dødelighet, han må utfordre rivalen sin på dennes hjemmebane, og han må satse alt på ett kort for å ha mulighet (og rett) til å vinne Kvinnen. Hvis han underveis kan knytte til seg en mystisk, livsfjern guru (som selvsagt får en fornyet sjanse til ungdom og friskt blod) og en grunnere og mer vulgær comic relief-figur (som gjerne kan få litt ekstra dybde og fasthet i løpet av historien), skulle alt være lagt til rette.
Kvinnen har ikke noen plass i dette evige dramaet, annet enn, som tidligere nevnt, som påskudd, som katalysator. For å gjøre det ekstra tydelig hvor selvsagt hennes status og verdi er, og begrunne en gang for alle hvorfor hun har den statusen hun har, og hvorfor ikke hun trenger å bevise noe som helst, er Karen her gravid. For henne er sammenhengen mellom sinnstilstand og naturkrefter åpenbar og selvsagt.
Det er litt fascinerende å se en så arketypisk historie fremført såvidt ektefølt og alvorlig i en norsk setting. Jeg grep meg selv i å kikke etter tegn på et selvironisk glimt i øyet hos filmskaperne, men uten å finne det. Så kan hende stemmer det ryktet jeg har hørt, om at ironien var et forbigående blaff og at den nye generasjonen griper tilbake til tidligere tiders patos og tyngde. Noe i denne myten om Manndom er i alle fall livskraftig nok til å overleve inn i det nye årtusenet, og bare det er jo interessant nok for oss som er biologisk avskåret fra å være del av den selv.