Utilstrekkelige ord

Jeg greier ikke helt å slutte å gråte. Og jeg vet ikke om jeg har rett til å skrive så mye om en tragedie som ikke er min. Men i natt, da jeg omsider hadde sovnet, drømte jeg om en liten gutt jeg ikke kjenner så godt, som jeg skrev om i bloggen min for ikke så lenge siden, dagen før mammaen hans skulle begraves. Da skrev jeg blant annet at “Det eneste som er verre enn å dø fra barna sine, er å overleve dem.”. Jeg tror drømmen min var et forsøk på å skåne meg ved å bare minne meg om det nest verste man kan oppleve.

Mammaen som opplevde det aller verste marerittet i går ettermiddag har jeg aldri møtt, og jeg vet ikke en gang hva det virkelige navnet hennes er. Jeg vet ikke annet om henne enn det man lærer når man poster til det samme mammaforumet i to år uten å noen gang ha en privat dialog spesielt med hverandre. Jeg kunne ikke sagt særlig mye konkret om henne eller familien om jeg ble spurt – jeg vet omtrent hvor hun bor, jeg har vel sett hva hun jobber med, hva slags adventskalender hun lager og om de skal ha ribbe eller pinnekjøtt til jul. Jeg har lest om det når familien har hatt omgangssyke eller problemer med leggingen, jeg har kanskje fått med meg en morsom historie fra bursdagsfeiring eller sommerferie, kanskje har det vært ett og annet hjertesukk over svigermor, eller litt om søskensjalusi og om storebror som begynte på skolen i høst. Men jeg vet jeg har lest mye om og sett mange bilder av den lille gutten hennes (som ble født halvannen måned før min egen), som sov så dårlig det første året og ganske nylig hadde begynt å snakke i setninger, som aldri ville smile på bilder – ikke en gang når han var malt i ansiktet som en tiger – bare like etter at bildene ble tatt, som nettopp hadde fått ny blånisselue og genser, som likte så godt å hjelpe til med oppvasken, og som aldri våknet etter formiddagsluren sin tredje mandag i advent.

Plutselig ble alle frustrasjonene så banale. Og jeg greier ikke helt å slutte å gråte.