… but not fair at all

I overmorgen er det ett år siden begravelsen. Han var ikke den nærmeste vennen vår, men han var en god venn, en hyggelig fyr, en kamerat fra studentdagene, en vi gikk på kino med og inviterte i bursdager og grillet hjemme i hagen hos. Vi sørget – sørger – over å ha mistet ham, han var et lyst innslag i tilværelsen og en liten bit av ungdomstiden vår. Men vi sørget mer over den lysluggede sønnen hans, som ikke greide sitte i ro under hele begravelsen. Kanskje var han ikke helt bevisst hva det faktisk innebærer at “pappa er død”, men pappa var nok desto mer klar over det, og det var det mest tragiske av alt og det vi sørget mest over. Å ikke få oppleve sin egen førtiårsdag er ingenting mot å vite at du ikke skal få se sønnen din fylle fire.

(Det å få barn, har jeg hørt sagt, er det nærmeste man kommer å være udødelig. Jeg ville vel heller sagt at det å få barn er den mest brutale måten å oppdage at man ikke er udødelig. Det eneste som er verre enn å dø fra barna sine, er å overleve dem.)

Han oppførte seg pent, sprang litt frem og tilbake mellom gjestene, men var godt forankret i mamma hele tiden. Hun var blitt tynnere, dradd i ansiktet, hun fulgte sønnen med tørre øyne og den smale ryggen var hjerteskjærende rank i den svarte jakken. Nå hvilte ansvaret bare på henne.

Tiden leger de fleste sår, og jo yngre man er, jo bedre er grokjøttet. Og kreft er ikke smittsomt. Men det er også det eneste positive man kan si om sykdommen. Den er i alle fall ikke rettferdig. Og den tar i alle fall ikke hensyn til at for en liten gutt som har mistet pappa, er det én ting han er mer redd for enn alt annet her i verden, én ting som gjør ham mørkeredd, og én ting han aldri kan la helt være å tenke på.

I morgen er det mammaen sin han følger til graven.

Og jeg, jeg kan ikke gjøre annet enn å ønske så hardt jeg kan at den kjærlige familien rundt ham skal gi ham det han trenger i årene som kommer, og at han har fått med seg i alle fall noe av roen og tryggheten og humoren som vi satte slik pris på hos pappaen hans. Det, og å gi min egen lyslugg en ekstra klem og håpe at vi klarer å verdsette hverandre den tiden vi har sammen, uansett hvor lang eller kort den blir.