Min favorittstrofe fra en barnesang (her “barnesang” som i “sang som har endret seg og mutert gjennom å ha blitt fremført mange ganger av og for [ett] barn”) er for tiden disse linjene:
So ro lille mann,
nåska alle sove
Alle mus i lille lam
adu noe ull?
Slett ikke så greit å holde fra hverandre alle de nesten likelydende sangstrofene man blir pådyttet – vi har jo både “lille mann”, “lille venn”, “lille lam” og “Lillesand” (der “Sippe Hanse” som kjent bor, den gamle vennen til “To’ive, to’ive”).
Den forkortede versjonen av “Bjørnen sover” har for øvrig et par linjer som virker vesentlig mer realistiske enn den jeg selv mener å ha lært som barn:
Den er … faarli,
bare … faarli …
(Hele sangen går for øvrig, for tiden, som følger:
Børne sove, børne sove,
isitt … hi
Dener … faarli,
bare … faarli
Menakanjo … TYGG! … OÆÆÆÆHÆHÆHÆ!)