Da jeg startet bloggen min, begynte jeg så kjekt med omtaler av alle filmene jeg så på kino. Naturligvis raste det sammen etter en stund, men jeg har aldri helt gitt opp den opprinnelige tanken. Likevel må man jo være pragmatisk når det kreves, og jeg har jo aldri lovet å skrive lange omtaler, så her kommer, i ingen spesiell rekkefølge, de fleste av filmene jeg har sett det siste halve året:
Eternal Sunshine of the Spotless Mind
Tankevekkende rørende motvekt til plasticmennesker og realitysøppel. Motgift til den galopperende vrangforestillingen som store deler av den vestlige verden lider av (og som f.eks. Requiem for a Dream så grelt viste frem) – nemlig drømmen om at det finnes en enkel løsning og at [cue Dagblad-jingle] DU fortjener den. Livet er ikke alltid enkelt og kjærligheten ikke alltid vakker og noen ganger er det ingen lykkelig slutt, og slik er denne filmen også. (Og du, så glad jeg er for at jeg så denne i Utlandet og slapp teksting.)
Spider-Man 2
Enda bedre personer og spesialeffekter enn eneren. Muligens svakere plott, eller i alle fall marginalt mer forutsigbart, men det er kanskje uunngåelig? Glimrende tegneserie –> film-overføring. Meget bra skurk, SLIK skal gale vitenskapsmenn og onde kyborger lages. Ekte tragisk og ekte skummel – Frankenstein og monsteret hans slått sammen til én fryktinngytende enhet. Peter Parkers redaktørsjef er fortsatt den morsomste figuren.
Fahrenheit 9/11
Michael Moore er en skamløs propagandist, men det legger han heller ikke skjul på. Her skrur han på alle kraner og trykker på alle knapper for å få kjørt budskapet sitt hjem, koste hva det koste vil, og visst lykkes det. (Hvis ikke Kerrys kampanjestrateger bruker et bilde av W under staveoppvisningen 11. september 2001 til ett eller annet, bør de vurdere å skifte jobb.) Med jevne mellomrom faller han for fristelsen til å bruke poenger som er så billige at de truer med å undergrave troverdigheten hans, men helheten er der likevel. Skremmende og veldig underholdende.
Donnie Darko
Endelig på kino. Tidenes beste sleeper-hit? Alle som har vært en smart og forvirret tenåringsgutt, eller er glad i noen som var det en gang, bør kjenne sin besøkelsestid. Schizofreni ingen forutsetning (men sikkert ingen hindring heller). Og alle andre som ønsker noe litt annet enn nok en femten-på-dusinet-ungdomsfilm med mørk, dyster, intelligent og misforstått helt som treffer søt, sårbar heltinne kan bare pelle seg av gårde, de også. Ja, og alle som ikke synes kaniner er skumle. Ennå.
Harry Potter and the Prisoner of Azkaban
Eneren og toeren burde være lærebokeksempler på hvordan ikke filmatisere en bok. Men ny regissør, kombinert med den beste boken i Rowlings serie, fikk oss likevel til å gi treeren en sjanse. Og jammen viser det seg at det faktisk er mulig å få Ratcliffe og gjengen til å fungere og se ut som de mener (og forstår) det de sier. Personlig favorittdetalj: hvordan Thewlis’ klesstil og fakter subtilt forsterker parallellen mellom [folks fordommer mot] varulver og homofile.
Girl with Pearl Earring
Å filmatisere romaner er én ting. Men hvordan filmatiserer man et maleri? (Jada, jeg vet at filmen bygger på en roman, men bær over med meg.) Ved å bruke lyset som en mester og vise publikum Haag slik Vermeer selv må ha sett byen. Ved å la “bakgrunnshistorie” og “handling” være underordnet, men la ett av de siste års mest uttrykksfulle unge skuespilleransikter gjøre jobben sin uten forstyrrelse, og gjennom kameraet følge henne så vi ikke bare ser malerens, men også regissørens forelskelse/besettelse, som er selve drivkraften bak både portrett og film. Betagende om kunst og konvensjoner.
Historien om den gråtende kamel
Søt liten film. Sjarmerende upretensiøst rørende ukonvensjonelt.
Kill Bill Volume 2
Quentin Tarantino lider åpenbart (i tillegg til en helt sikkert usunt overdreven interesse for genrefilm og asiatisk kultur) av en galopperende besettelse av Uma Thurman. (Ikke at det er noe galt i det, selvsagt.) Siden han ikke (lenger) er en kvisete tenåringsgutt som må nøye seg med å lime inn bilder av gudinnen sin i situasjoner han kunne tenke seg å se henne i, men en feiret og bejublet kultregissør som kan velge og vrake på Hollywoods øverste hylle, har han i stedet laget denne filmen. More power to him. Og morsomt for oss andre også.
The Ladykillers
Ethan og Joel Coen er to av de mest briljante filmskapere jeg vet om, så når jeg sier at “The Ladykillers” er den svakeste filmen deres, er det ikke et utsagn som nødvendigvis er så negativt som det høres ut. Men siden den forrige filmen deres, Intolerable Cruelty, var den nest svakeste de har laget (til tross for at den er både elegant og hylende vittig) finner jeg likevel utviklingen litt bekymringsfull. Jeg forstår heller ikke behovet eller begrunnelsen for å lage en remake av en film som er så fantastisk som den opprinnelige Ladykillers, så selv om Tom Hanks storkoser seg i en underholdende over-camp oppvisning, og mange av de øvrige rollene i og for seg er både morsomme og sjarmerende, er ikke dette en film jeg vil bruke mange kalorier på å anbefale eller se igjen. Lei heller hvilken som helst av de tidligere filmene deres, og kryss fingrene for at den neste blir en ny opptur.
The Day After Tomorrow
Popcornfilm med tøffingen Dennis Quaid og Jake Gyllenhaal – underlig malplassert, men likevel karismatisk – toppet opp med fabelaktig datagrafikk og nesten majestetisk cinematiske dommedagsscener. Langt bedre enn jeg hadde forventet. (Sier det mer om meg enn om filmen, kanskje?) Og så lurer jeg selvsagt på om det er en bevisst 24-homage når vår helt får beskjeden “Jack(!), nå har du jobbet i over 24 timer i ett strekk. På tide med en pause?” og straks sier seg enig og tar seg et par timer på øret. :>
The Good, the Bad and the Ugly
Film blir ikke stort bedre enn dette. Løp til det største lerretet du kan finne.
21 Grams
Emosjonelle knyttneveslag og Benicio del Toro i en av sine sterkeste rolletolkninger virker bedøvende og gjør det vanskelig å se filmen helt klart. På litt avstand blir det tydeligere at den ikke greier å bære sin egen tyngde, og at den ukonvensjonelle ikkekronologien forkludrer mer enn den fascinerer. Budskapet er dessverre akkurat litt plattere enn den tilsynelatende tyngden og dybden skulle tilsi. Dessverre, for det er et fint budskap, og det har gått med mye talent og innsats for å lage filmen.
50 First Dates
Overraskende vellykket romantisk komedie, alt tatt i betraktning. Groundhog Day it ain’t, men skal du se én Adam Sandler-film i ditt liv, la det for guds skyld bli denne.
Mystic River
“Politi og røver” er et av de mest arketypiske rollespillene for barn, og Eastwood bygget opp mye av sin tidlige karriere på kinoversjoner av det. Både politimenn og forbrytere nyter publikums fascinasjon og beundring (skrekkblandet eller ikke), og begge grupper har fått et utall Hollywoodfilmer og fjernsynsserier dedikert til seg. Men i den evige tvekampen og samhandlingen mellom politi og røvere er det en tredje rolle som sjelden får særlig sendetid: Offeret. I “Mystic River” treffer vi tre kamerater som allerede i første scene inntar hver sin rolle i trekantdramaet, og som møtes igjen en del tiår senere. Handlingen som utspiller seg over bare noen få dager er fortettet, intens og uunngåelig som et gresk drama, og Eastwood viser seg fra sin beste side som den eminente filmhåndverkeren han er. Skulle noe kritiseres, måtte det være mangelen på dristighet – Sean Penn og Tim Robbins gjør her begge det de kan best, men tenk så spennende det ville vært om de for en gangs skyld kunne byttet roller? Men Eastwood gjør alt helt riktig og grundig og skikkelig, og med en så dyktig besetning og gripende historie som dette, kan det ikke bli annet enn bra. Nyskapende visjoner er det alltids andre som tar seg av.
School of Rock
Antagelig var det min egen skyld at jeg forventet meg mer Tenacious D og mindre Dirty Dancing/Dead Poets Society/Sister Act, men jeg syns dette var en skuffende konvensjonell barnefilm (selv om Jack Black spiller Jack Black med like stor innlevelse som han spiller rock’n roll). Og igjen sier sikkert dette minst like mye om meg som om filmen.
Fremdeles på to do-listen:
Big Fish
American Splendor
Cold Mountain
Master and Commander
Paycheck
Starsky & Hutch
The Hours
Underworld
Zatoichi