Som småbarnsmor og yrkeskvinne har jeg selvsagt ikke tid til å følge med i “debatten” om min generasjons tidsbeklemte og desillusjonerte kvinner. Heldigvis har jeg imidlertid barnløse venninner som har tid og ork til å holde meg oppdatert på hva som foregår i den halvkulørte dagspressen, så litt har jeg fått med meg. Og jeg undrer meg en smule over hvorfor enkelte (i hvert fall tilsynelatende oppegående og velinformerte) damemennesker ser ut til å være djupt såra og vonbrotne over å oppdage at døgnet faktisk ikke får ti ekstra timer bare fordi de har greid å formere seg. Hva er det som får folk til å tro at det skal gå an å samtidig ha en spennende karriere, trene to timer hver dag, ha et rikt og fartsfylt sexliv, lese alle nye bøker som kommer, sludre på kafe med venninner et par-tre ganger i uken, følge med på kunstutstillinger og nye filmer, reise til eksotiske steder på et øyeblikks varsel, holde huset nystrøkent og sobert, ha dype, bevissthetsutvidende og forholdssementerende samtaler med mannen i sitt liv hver kveld, lage forseggjort hjemmelaget mat til hvert eneste måltid, og oppdra og pleie og passe småbarn? Sov de i timene da vi andre lærte elementær aritmetikk? Har de aldri blitt fortalt av sin mor eller andre vise personer at “you can’t have everything – where would you put it?”?
Jeg satt selv og sludret med en annen yrkesaktiv småbarnsmor på kafé i går, og det er jo ikke det at vi ikke kjenner oss igjen i deler av virkelighetsbeskrivelsen. Selvsagt er man aldri á jour med noe som helst. Selvsagt er man alltid litt på etterskudd med jobben, litt med husarbeidet, litt med bøkene man skal lese og litt med filmene man skal se, selvsagt blir det for ofte ferdigpizza og for sjelden morgentrim, selvsagt har man for lite tid til poden og for lite til mannen sin og for lite til vennene. Og for lite “egentid” til å sitte i sofaen og zappe på fjernsynet eller Internett. Men det er jo ikke akkurat som om dette kommer som en overraskelse. Jeg mener, jeg har jo alltid visst at jeg er en bedagelig anlagt person som aldri greier å utnytte tiden min maksimalt eller gjøre alt jeg burde ha gjort, og jeg har da virkelig aldri trodd annet enn at det å bli mor ville gi meg enda flere ting på listen “burde-ha-gjort-men …”.
Vi kom imidlertid frem til et par svært gode leveregler som jeg tror mange i vår situasjon vil ha godt av å følge. (Egentlig tror jeg vi har kjernen til en bestselgende selvhjelpsbok her, men hvem har tid til å skrive noe slikt?) De to tommelfingerreglene lyder som følger: 1. Ikke bli gal. 2. Ikke bli skilt. Jeg tror at dersom man greier å følge begge disse reglene, sånn grovt sett, mesteparten av tiden mens barna er små, så er det håp om at resten også faller sånn noenlunde på plass der man vil ha det.
Jeg vil dessuten benytte anledningen til å skamløst parafrasere et av mine tidligere blogginnlegg, som føyer seg svært godt inn i argumentasjonsrekken min fra i går kveld:
Jeg tror ingen har ligget på dødsleiet og tenkt “Jeg skulle ha gjort mer husarbeid mens barna var små.”.