If language were liquid

(eller: Hvorfor har ikke norsk noe ordentlig ord for deadpan, understated eller a look that speaks volumes?)

Det er vanskelig å beskrive denne briljante, rørende filmen med ord, fordi den i så liten grad bruker ord selv. Sjelden har jeg sett en film som er så subtil uten å være utilgjengelig, eller så allmenngyldig uten å være banal. Bill Murray er en mester når det gjelder å kombinere stenansikt á la Buster Keaton med fysisk humor (jeg holdt f.eks. på å ramle av stolen under scenen med trappemaskinen i treningsstudioet), men her får han spille på langt flere strenger og vise hvor dyktig han er til å formidle komplekse følelser bare med antydningen av et ansiktsuttrykk.

Kanskje det er alt det antydede og uuttalte i Sofia Coppolas Lost in Translation som gjør at jeg har vært ute av stand til å skrive en omtale uten å fortelle nesten hele handlingen. (Avsnittet over var omtrent det eneste spoiler-frie jeg greide å lire av meg.) Ettersom jeg på den ene siden er en beinhard motstander av filmomtaler med spoilere, men på den andre siden er for forfengelig til å ikke publisere, har jeg valgt å kompromisse ved å legge selve omtalen ett nivå lengre ned. Du kan få lese den fullstendige omtalen hvis du lover at du har sett filmen først.