Det er mange mulige innvendinger man kan ha mot Edward Zwicks The Last Samurai – jeg kan personlig komme opp med en håndfull på stående fot: Skildringen av det førindustrielle Japan er neppe særlig historisk korrekt, for å si det pent. Tom Cruises rollefigur Nathan Algren er en vandrende anakronisme, med sine moderne, liberale meninger som jeg tviler på at var særlig utbredt blant borgerkrigs- og indianerkrigsveteraner. Og ved å ta inn over seg en æreskodeks fra en forgangen (og temmelig brutal) tid, begår filmen også en glorifisering av krig og estetisering av fascisme som er litt vanskelig for meg å svelge, sammen med en fascinert beundring for selvmord som politisk og moralsk virkemiddel som gir en noe pussig virkning i dagens politiske situasjon.
Det er likevel ikke umulig å forsvare filmen mot disse innvendingene. Historisk korrekt har den neppe vært ment å være. Jeg oppfatter den snarere som et forsøk på å være delvis tro mot samuraifilmtradisjonen, som i likhet med amerikansk western lever sitt eget liv, relativt løsrevet fra hvordan tilværelsen faktisk var på den japanske landsbygda eller i de amerikanske villmarksgrenseområdene. Jeg kjenner ikke stort til den klassiske samuraifilmgenren, men det er ikke vanskelig å se likhetstrekkene mellom denne filmen og de store, klassiske westernfilmene. Æresbegrepet står sterkt her også, “a man’s gotta do what a man’s gotta do” samme hva som kreves – og kvinnene kan ikke stort annet gjøre enn å stå billedskjønne og beundrende i bakgrunnen og kanskje i høyden hjelpe sin mann på med pistolbeltet før han går ut for å møte sin skjebne.
Som sitt tiltenkte publikum er Nathan Algren en mann som er trett av krig og har problemer med å orientere seg i en virkelighet preget av moralsk forfall og meningsløs brutalitet, der pengegriskhet og maktsyke styrer det meste, og hans overordnede (både i det militære og i den amerikanske politiske ledelsen) åpenbart handler utelukkende etter ønske om personlig vinning og ikke har noe problem med å ofre uskyldige mennesker eller sin egen integritet for å oppnå det de vil. Algren er ikke egentlig en anakronisme i filmen, fordi filmen ikke egentlig er ment å være historisk. Algren er observatøren – “oss”, om du vil – som søker seg tilbake til en enklere periode med tydeligere moralske skillelinjer og en klarere følelse av hva plikt egentlig innbefatter, for på den måten å prøve å finne frem til en identitet han kan leve med, moralsk sett. Han er en mann på jakt etter sin sjel, fanget i en ambivalent tidsalder der ingen skillelinjer lenger er klare. Og som sådan er det likevel nesten forståelig at en amerikansk helt ender opp med å stille seg på samme side som fanatiske selvmordsbombere (som vel er de som i dagens virkelighet er nærmest filmens samuraier).
Cinematisk er filmen storslagen. Tom Cruise gjør en langt mer overbevisende jobb enn jeg i utgangspunktet ville tiltrodd ham – jeg har aldri vært noen stor beundrer av mannen, men jeg har respekt for måten han forholder seg til en for ham ukjent tradisjon, og måten han har gått med på å delvis stille seg på sidelinjen der det har vært nødvendig, og la sine medspillere utfolde seg. Ken Watanabe er strålende som Katsumoto, tittelens “siste samurai”, med stålkantet karisma og autoritet, kombinert med den nødvendige humoren og poetiske sårbarheten som skal til for å overbevise i rollen som det som til syvende og sist er en romantiker. Katsumoto nekter å gå på akkord med sine idealer, selv når han for lengst har innsett at virkeligheten har gått forbi ham og ikke lenger stemmer overens med idealene. Og for alle oss realistiske, rasjonelle kulturrelativister er det kanskje nettopp denne egenskapen vi på ett eller annet nivå savner – selv om vi strengt tatt heller ikke ønsker å gå tilbake til den enkle, kompromissløse og brutale tiden Katsumoto representerer.