The Lord of the Rings er en bemerkelsesverdig roman på mange vis. Uten å gå inn på diskusjonen om verkets betydning for den moderne fantasygenren (eller å gi Tolkien post mortem den noe tvilsomme æren for alt som produseres av glorete, klossete etterplapringsmøl) så vil jeg si at det er noe helt spesielt med en bok som på samme tid er så altfor lang og så altfor kort. I skarp motsetning til mye av det man finner av nyutgivelser innen genren, skyldes lengden her en overdådighet av faktisk og gjennomarbeidet innhold, og ikke galopperende tekstbehandlingssyndrom og slett redaktørarbeid, og med enkelte unntak (Tom Bombadil, anyone?) skyldes de fleste av de verste svakhetene at Tolkien har valgt å ta med for lite, og ikke for mye, materiale. (Det, og så det at mannen åpenbart knapt kan ha snakket med en kvinne i hele sitt liv – hvordan han greide å bli gift, står for meg som et mysterium! – men det er en ganske annen diskusjon…)
Peter Jackson har vært en av mine store helter siden Heavenly Creatures, og jeg har hele tiden hatt grunnfestet tillit til at om noen skulle kunne bringe Tolkiens visjon noenlunde velberget til lerretet, så måtte det være han. Det er knapt noen grunn til å betvile at han er en adskillig dyktigere håndverker enn salig Tolkien, og særlig på tette og overbevisende persontegninger går han myteskaperen en høy gang. Med en aldeles utrolig skuespillerliste, et effektmakeri som blåser Lucas’ ILM vekk fra kartet, og New Zealands nesten overnaturlig fantastiske natur til sin disposisjon, har det store tvilsspørsmålet vært om han ville være i stand til å løsrive seg tilstrekkelig fra Tolkiens detaljrikdom og blomstrende prosa til å hugge ut noe som lar seg overføre til live action og en levelig spillefilmlengde. Eller tre.
Og svaret på akkurat det spørsmålet er, for mitt vedkommende, et litt nølende tja. Misforstå meg for all del ikke, vi snakker om storslagne filmer i en klasse for seg. Jeg elsker filmene, alle som en, og trekker gjerne blankt stål for å forsvare Jacksons valg, som jeg på mange steder synes er klare forbedringer av Tolkiens egen historiefortelling. Jeg lar meg røre av skuespillerne, som (både på og av lerretet) greier å formidle følelsen av en opplevelse og en reise og et fellesskap som var karriere- og personlighetsdefinerende for både skuespillere og filmskikkelser. Og jeg kan knapt vente til jeg kan sette meg ned med den utvidede versjonen av Two Towers (som jeg, i likhet med resten av Norges befolkning, fikk til jul).
Men nettopp her er det noe som skurrer. Jeg har nemlig en gnagende følelse, som er enda mer uttalt etter romjulens visning av Return of the King, av at Jackson – i likhet med Tolkien – nettopp ikke har greid å holde seg innenfor de oppsatte rammene. Med tre timer og tyve minutter har RotK allerede strukket seg et godt stykke over det egentlig akseptable for en spillefilm, og når såpass mange av nøkkelscenene åpenbart har blitt flyttet til den utvidede DVD-versjonen (som ventes utpå høsten en gang), så er det noe som ikke virker helt som det skal.
Og bedre blir det ikke av at filmen aldri slutter. Når Jackson først har tatt den kontroversielle (men under omstendighetene uunngåelige) avgjørelsen om å fjerne den vesentlige, avsluttende delen av romanen (The Scouring of the Shire), så burde han tatt konsekvensen av det og sluttet hele filmen cirka tyve minutter tidligere. Kroningsseremonien kunne være et passende sted. (Jeg bryter her med mine prinsipper om å ikke spoile filmer jeg omtaler – for det første kan egentlig historien forutsettes å være kjent for et marginalt lesekyndig publikum, og for det andre kan det umulig komme som et sjokk at en film som heter Return of the King inneholder en kroningssekvens!). Hadde så vært ønskelig, kunne han ha puttet inn snapshots fra den resterende historien under rulletekstene – hjemkomsten, bryllupet, den siste avskjeden. I stedet fortsetter han litt lenger, til en ny, naturlig avslutning, og så enda litt lenger, til en ny, naturlig avslutning, og så videre.
Det er nesten så jeg mistenker at den overveldende jobben det må ha vært å holde alle trådene samlet og alle detaljene present i hodet på en gang rett og slett har gjort det umulig for ham å frigjøre tilstrekkelig kunstnerisk konsentrasjon til å meisle ut sin egen slutt på historien. Når man har det travelt og tidsfristene er for knappe, er det enklere å holde seg til det materialet man har foreliggende og beholde det, selv om det er for omfattende, enn å spikke og hakke og file frem en kortere, slankere og mer strømlinjeformet versjon. (Stol på meg, dette vet jeg litt om.) Eller kanskje respekten for Tolkiens visjon har forhindret ham fra å benytte seg av sin soleklare rett som kunstner og slutte historien på et tidspunkt som passet ham selv bedre. (Når man gjorde det med Moses i Prince of Egypt og sluttet filmen på det desidert eneste punktet i historien som ville gi en lykkelig slutt, så måtte det vært lov å gjøre det med Frodo uten å bli beskyldt for kjetteri…)
Men igjen: ikke misforstå meg. Det er småfliser jeg sitter og spikker litt monomant på nå. Det er så mye lettere å utbrodere kritiske punkter enn å prøve å sette ord på noen av de tingene som gjør disse filmene så storslagne i mine øyne. Ett eksempel på ting som begeistrer meg er dynamikken i trekløveret (eller trekanten) Gollum-Frodo-Sam, som er endret og vridd og tilspisset i forhold til romanen, på en måte som gjør konflikten både tydeligere og mer interessant. Et annet er moderniseringen av Aragorn-figuren, som plutselig blir en sammensatt mann i en umulig situasjon, der valgene i stedet for å virke irriterende skjebnebestemte plutselig trår frem som overbevisende, akutte og kompliserte, og der personlig integritet og pliktfølelse viser seg som evig aktuelle når det gjelder å bestemme hva man kan kreve av seg selv for å være en anstendig og ansvarlig person. Aragorn har skjult sitt egentlige selv, sin arv og sine egenskaper – sin skjebne, om du vil – i mange år og blir i løpet av denne historien tvunget til å ta grunnleggende valg om hvem han vil og kan være, og stå frem som en helstøpt, voksen mann som andre ser til for ledelse og frelse. Videre genistreker, utenom de mer åndeløse og åpenbare (Gollum, Helm’s Deep, slaget foran Minas Tirith), er Galadriel (som Jackson så klarsynt har fremstilt som livsfarlig og uforutsigbar, i stedet for en snill og mild alvedronning) og Denethor (en skremmende overbevisende illustrasjon av at makt korrumperer, og at arroganse, selvmedlidenhet og råttent temperament fungerer like godt som ondskap de fleste av dagene i uken).
Peter Jackson laget for noen år siden en briljant liten film som het Forgotten Silver, formet som en dokumentar om den nylig oppdagede newzealandske filmskaperen Colin McKenzie, som startet med enkle, brutale komedier, men etter hvert fikk høyere visjoner. Høydepunktet i filmen er funnet (og restaureringen) av de originale rullene til McKenzies glemte mesterverk Salome, som den gigantomane filmskaperen skal ha filmet i enorme kulisser som han bygget opp i New Zealands villmark, for midler som han skrapet til seg fra stadig mer usannsynlige kilder. Til slutt faller hele det vanvittige prosjektet sammen, kulissene forfaller til overgrodde ruiner, og den fullstendig glemte McKenzie møter en trist slutt. Filmen har mange morsomme sekvenser, og blir ikke mindre festlig av at så mange trodde den var ment på alvor (og ble grundig skuffet da de forstod at McKenzie var oppdiktet), men dypere sett er den en tragedie om en kunstner som er forut for sin tid og alltid ønsker å strekke seg lenger, inntil han til sist strekker seg for langt. Det er ikke vanskelig, i etterkant, å lese hele McKenzie-historien som Jacksons forsøk på å bearbeide sin egen engstelse og egne personlige demoner før han tok fatt på det sinnssvake prosjektet det var å filme Lord of the Rings. Kanskje var det nettopp denne visualiseringen av hvor galt det kunne gå som gjorde mannen i stand til å fullføre det tilsynelatende umulige.
Jeg tar i hvert fall hatten av for Peter Jacksons mesterverk. Tre ganger. (Og har med denne omtalen grundig illustrert hvor vanskelig det er å fatte seg i korthet når man har så mye man skulle ha sagt…)