Wolfgang Beckers Good bye, Lenin! er en prisbelønnet representant for (og dessuten varmhjertet kritisk kommentar til) den retningen innen tysk kultur som gjerne kalles “Ostalgie” – nostalgi knyttet til tilværelsen i det tidligere DDR (eller i alle fall de litt rosenrødt fargede barndomsminnene som en del tidligere øst-tyskere har fra det tidligere DDR). Filmens hovedperson, Alex, er en ung mann på grensen til å bli voksen og oppdage at ingenting er som det har vært før – og at det heller kanskje aldri har vært det. Det er oktober 1989, og DDR feirer sitt 40-årsjubileum med pomp og prakt, men Berlinmuren står for fall, og Alex og hele hans generasjon er i ferd med å oppdage at alt de har lært og trodd og visst ikke lenger stemmer. De vil raskt finne ut at den virkelige verden er både bedre, verre og uendelig mer komplisert enn de har vært klar over.
Det er en historie som godt kan sees for akkurat det den er, men den er også lett å tolke allegorisk, med Alex som representant for en hel generasjon unge østtyskere, hans mor som den idealiserte, idealistiske DDR-mønsterborger, og den fraværende faren som bilde på den nytelsessyke, dekadente vesttyskeren som barna i DDR har hørt skremselspropaganda om hele livet. Det er ingen luksuriøs tilværelse Alex lever i, men den er trygg, behagelig, forutsigbar og forholdsvis sorgløs. Levestandarden er ikke noe verre enn naboenes, arbeidsledighet er et ukjent begrep, og Alex har en selvoppofrende og høyt elsket mor, og i kosmonauten Sigmund Jähn (den første tysker i verdensrommet) dessuten en ekte helt å leve opp til.
Alt blir snudd på hodet i løpet av noen hektiske måneder. De voldsomme omveltningene som i Tyskland går under navnet “die Wende”, og som kulminerer i gjenforeningen av Tyskland 3. oktober 1990, blir på Alex’ hjemmefront speilet i hans mors helsetilstand og alt denne fører med seg. Alex og søsteren forholder seg ganske ulikt til det som skjer; mens hun er en pragmatisk, praktisk person som ønsker å se fremover og raskt benytte seg av de nye mulighetene som byr seg, er han en romantiker som er lite villig til å gi slipp på barndommen og den forgangne, enklere verdenen han levde i da. Men som alle sine med-landsmenn står han foran noen ubehagelige avsløringer når det gjelder hva som egentlig har foregått, og hva de har blitt snytt for gjennom hele oppveksten.
Good bye, Lenin! er en historie om et folk som ble løyet til og holdt for narr, og som ikke alle var rustet til å tåle det da sløret plutselig ble rykket vekk fra øynene. Den er også en fortelling om å bli voksen og samtidig oppdage både hvor viktig det er å holde barndommens drømmer ved like, og at det kan være nødvendig å legge dem varsomt fra seg og gå videre. Den er en vakker skildring av et mor-/sønnforhold som er sterkt nok til å tåle sønnens oppdagelse av morens svakheter og feilbarlighet, og den er et tilbakeblikk på en epoke i tysk historie som kanskje først nå er tilstrekkelig på avstand til at man kan vurdere den med noe distanse og en viss humoristisk overbærenhet.
Ostalgisk? Kanskje litt. Men ikke mer enn man tåler.