Dare to be difficult

Jeg leste en norsk roman (Hennes meningsløse kyss) for et par år siden, om en ung kvinne som opplever en slags livskrise uten at det egentlig skjer stort. Jeg husker spesielt et utsagn i retning av “Hvordan kan man filme livet til en mann som aldri kommer for sent til bussen?”. Bokens hovedperson lever et liv som etter de aller fleste målestokker er svært vellykket, og likevel husker jeg skildringen av problemene og krisen hennes som troverdig og engasjerende.

Elizabeth Wurtzel er en vakker, intelligent, hvit, amerikansk ung kvinne som for knapt ti år siden solgte voldsomme mengder av sin selvbiografiske debutbok Prozac Nation, som handler om hennes egne relativt banale problemer og mentale ustabilitet. Jeg har aldri lest boken, men såvidt jeg kan bedømme (også ut fra det jeg visste på forhånd), har Erik Skjoldbjærg laget en meget trofast filmatisering av en bok som ser ut til å ha vært bortimot ufilmelig. Resultatet kunne blitt totalt håpløst, men på en merkelig måte fungerer det likevel. Kanskje fordi Skjoldbjærgs (og produsent og hovedrolleinnehaver Christina Riccis) kompromissløshet kler Wurtzels egen utleverende ærlighet så godt. Filmens Lizzie er selvopptatt, usympatisk, egoistisk, sytete, krevende og så tvers igjennom vanskelig som kanskje bare en deprimert tenåring kan være – og filmen legger ikke skjul på det et øyeblikk. Christina Ricci viser både mot og modenhet ved å ta sjansen på å spille så usympatisk så overbevisende.

Skjoldbjærg har ikke falt for fristelsen til å gjøre historien mer spiselig og salgbar ved for eksempel å gi oss en mer tragisk og heroisk hovedperson, eller ved å snike inn noen grusomme hemmeligheter som kan forklare og unnskylde oppførselen til Lizzie. Han bruker ikke engang muligheten til å liste inn mer romantikk eller humor som kunne gitt publikum litt pusterom. I stedet tør han å la filmen hvile nesten utelukkende på Christina Ricci, som gjør en formidabel innsats (støttet av sterke birolleprestasjoner, spesielt fra Jessica Lange som nevrotisk mor), og på sitt eget talent som sterk og original regissør. Han har også tatt sjansen på utstrakt bruk av to teknikker som begge kan slå helt feil ut: lange sekvenser der det ikke skjer stort annet enn at vi følger med på skiftningene i Riccis ansikt, og mange scener med bruk av voice-over. Voice-over er en metode som de fleste (med god grunn) er skeptiske til, men i denne historien som fortelles av og om en nesten totalt selvopptatt person, fungerer det uvanlig bra på flere nivåer.

Men noe blockbustermateriale får man ikke på denne måten. Det er ikke merkelig at det tok filmen halvannet år før den ble sluppet, eller at den (såvidt jeg har fått med meg) enda ikke har blitt vist i USA. Det er nesten mer merkelig at en så lite salgbar film i det hele tatt har blitt lansert. Hvis noen hadde trodd at dette prosjektet skulle være Erik Skjoldbjærgs sjanse til å “go Hollywood”, så er de nok skuffet nå – eller lettet.

This entry was posted in film/TV, kultur. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *