Skyt ikke pianisten

Noen historier kan bare fortelles dersom de er sanne. Det er derfor de fleste bøker og filmer om jødeutryddelsene under den andre verdenskrig baserer seg på sanne historier. Vi kunne kanskje ikke akseptert noe annet.

Den polske pianisten Wladislaw Szpilman skrev selv historien om hvordan han overlevde utrenskningen i Warszawa. Boken kom ut allerede i 1946, og danner grunnlaget for Roman Polanskis strålende og kritikerroste film The Pianist. Polanski, som selv var blant de polske jødene som overlevde krigen (han rømte fra Krakow-ghettoen gjennom et hull i gjerdet da han var syv år gammel), har valgt å holde seg nært opp til Szpilmans egne memoarer, og filmen er et rystende, men samtidig underlig distansert dokument. Her finnes ingenting av den sentimentaliteten som f.eks. Steven Spielberg bruker så dyktig og effektivt i sine beste filmer – Polanski viser oss alt som skjer med en reporters overveldende klarhet, og oppnår kanskje en enda sterkere effekt på denne måten. Szpilman selv er en utenforstående på mange måter; som fetert og idolisert kunstner ved filmens begynnelse er han ikke lenger helt en del av hverken folket eller sin egen familie, og ettersom grusomhetene eskalerer, ser han ut til å alltid se det hele litt utenfra. Også rent fysisk er han vitne til det meste av krigsherjingene gjennom vinduer, fra sine innestengte observatørposter. Han er ingen kriger eller helt, han foretar ingen heroiske handlinger, han deltar ikke selv i slagene – han gjemmer seg og overlever. Og i alle nøkkelscener er det kunstnertalentet og -statusen som berger ham fra den altfor sikre død i siste liten.

Vi ville neppe akseptert de nesten deus ex machina-lignende redningene Szpilman opplever gjentatte ganger hvis det ikke var for at det faktisk var slik det foregikk. Til og med den ene scenen i filmen som jeg var overbevist om at måtte være oppdiktet – det dramatiske og emosjonelle høydepunktet, der Szpilman for første gang på årevis får demonstrere talentet sitt – viste seg, da jeg undersøkte nærmere, å være tatt direkte fra virkeligheten. Thomas Kretschmann spiller her en krigstrett tysk offiser, som ser Szpilman og musikken hans som det eneste vakre og verdifulle som er igjen i Warszawa (det var neppe så langt fra sannheten heller).

Det er kanskje tilsynelatende klisjémessig å dele ut Oscar-statuetten for å fremstille en Holocaust-overlevende. Men det er ingenting enkelt eller klisjépreget med innsatsen til Adrien Brody her. Transformasjonen fra kjølig sjarmerende dandy til utsultet, dehumanisert vrak (tilsynelatende det eneste levende vesenet igjen i en utbombet by) er gjort så total og samtidig så kontrollert og lite demonstrativt at man nesten glemmer at det er en skuespiller man sitter og ser på. Stort gjevere ros kan man knapt gi.

This entry was posted in film/TV, kultur. Bookmark the permalink.

One Response to Skyt ikke pianisten

  1. Heidi says:

    sÃ¥ den er virkelig, og filmen er ikke oppdiktet…. eg lurte pÃ¥ det. god artikkel

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *