Alien, Blade Runner, Thelma&Louise og Gladiator er de titlene jeg først og fremst forbinder med Ridley Scott. Store produksjoner med “store” rollefigurer i sentrum og høyt effekt- og kostymebudsjett; filmer som hver på sin måte var med og definerte (eller redefinerte) sine genre, som alle var ikke-til-å-komme-forbi det året de kom ut, og som alle (med hederlig unntak for Gladiator) i ettertid blir stående blant de mest betydningsfulle og seriøse uttrykkene innen den løst definerte kategorien “underholdningsfilm”.
Matchstick Men passer ikke akkurat inn i denne listen. Det er en ørliten fortelling – historie- og castingmessig – om tre “små” personer på siden av loven og samfunnet for øvrig, tre personer med hver sin initielt uklare agenda; tre personer som på innviklet vis forandrer hverandres liv innenfor rammene av fortellingen om et stort kupp. Ingenting ved personene eller historien er overveldende, inspirerende eller sjokkerende, med mulig unntak av den mesterlige måten det hele er satt sammen på. Gud er i detaljene, og når Scott bruker sin imponerende kapasitet på noe som nesten kan klassifiseres som kammerspill, blir resultatet håndverksmessig upåklagelig.
Nicolas Cage skuffer sjelden, heller ikke her. Måten hans tvangsnevrotiske svindler – unnskyld, “con artist” – Roy har satt hele verden på “vent”, og valgt å forholde seg utelukkende til sin kriminelle partner (spilt overbevisende, med omtrent like doser sjarme og sleskhet, av Sam Rockwell), minner meg først og fremst om Jean Renos tittelrolle i en av mine gamle favorittfilmer, Luc Bessons L�on. Og likheten stopper ikke der. Som L�on er Roy en mester innen sitt fag, men en kløne i privatlivet og i forhold til andre mennesker. Som L�on lever Roy et liv som er planlagt ned til minste detalj, der hver eneste lille ting har sin faste plass og ingenting forandrer seg fra dag til dag, for at han skal kunne bevare illusjonen om kontroll over en tilværelse som han ikke ønsker å begripe. Som L�ons Matilda (Natalie Portman) dukker Matchstick Mens Angela (Alison Lohman) opp som et vandrende katastrofeområde (aka “tenåringsjente”), forrykker hele balansen og knuser alle kontroll- og forsvarsmekanismer som er møysommelig bygd opp gjennom mange år, og som Matilda er Angela katalysatoren for en revolusjonerende endring i retningen livet hans tar. (Dessuten har Angela, som Matilda, sin egen agenda som blir forandret og forstyrret underveis av uunngåelig vekselvirkning i det underlige far-/datterforholdet.)
Filmen klassifiseres som “heist movie”, som kanskje kan oversettes med “kuppfilm”, og det er forsåvidt riktig at den viser oppbyggingen til og gjennomføringen av et stort kupp. Men det er likevel ikke dette som er det egentlige fokuset her – det er mye som ikke er som det synes. Ridley Scott har gjerne vært oppfattet som en “more is more” filmskaper, men denne filmen er ukarakteristisk nedtonet og skriker ikke etter oppmerksomhet og bekreftelse i annenhver scene. Og ser man tilbake på de tidligere nevnte høydepunktene i karrieren hans, burde det jo egentlig ikke komme som en overraskelse at han er i stand til å la en hel film basere seg på personkarakterisering og forholdet mellom hovedpersonene.
Det er en lang rekke titler i Ridley Scotts filmografi som jeg ikke kjenner av annet enn omtale, men jeg tror likevel jeg våger meg på påstanden om at dette er det beste han har prestert siden 1991 og Thelma&Louise. Overbevisende rollefigurer som man kan engasjere seg i, intelligent sammenskrudd historie, og ikke minst det nevnte blikket for detaljer, skaper en sømløs helhet som hverken er selvopptatt “komplisert” eller undervurderer publikums intelligens. Det er en vanskelig balansegang som Scott har lykkes svært godt med.