For en del år siden så jeg Roberto Rodriguez’ Desperado på kino sammen med noen venner. En av dem var dum nok til å si, da vi kom ut, noe om at “dette var en skikkelig guttefilm”, hvorpå en venninne svarte “hvordan kan du kalle en film med Antonio Banderas i hver eneste scene for en guttefilm – jeg måtte snu hettejakken min bak frem for å fange opp sikkelet!”.
Den observante leser har sannsynligvis allerede forstått hvor jeg vil med denne anekdoten: Det holder å kaste et raskt blikk på skuespillerlisten for å forstå at Gore Verbinskis Pirates of the Caribbean: The Curse of the Black Pearl er en av de mest utpregede chick flicks som har kommet denne veien på ganske lenge. Her er det virkelig noe for enhver smak; Orlando Bloom som den purunge, renhårige, (dum-)dristige, romantiske helten Will Turner (“- I practice with [the swords] three hours a day!”), og Johnny Depp som den fantastiske sjørøverkapteinen Jack Sparrow (“- You need to find yourself a girl, mate”) med årets dristigste tannlegearbeid og øyensminke, er de mest åpenbare attraksjonene, men i tillegg får vi Jack Davenport (kjent fra bl.a. The Talented Mr. Ripley) som Wills uniformerte rival, paragrafrytteren Commodore Norrington (som har den i og for seg forståelige oppfatning at en god pirat er en død pirat) og fantastiske Geoffrey Rush i en fabelaktig overspilt og karismatisk rolle som den grusomme kaptein Barbossa (som til og med sier “aarrr” uten så mye som et snev av ironi). Vår gamle venn Jonathan Pryce spiller dessuten heltinnens far, guvernør Swann, og den skjønne heltinnen selv, Elizabeth Swann, hun som setter i gang det hele og skaper det meste av det som er av intriger, spilles av sjarmerende, 17 år gamle Keira Knightley.
Pirates… er basert på en av de eldste attraksjonene på Disneyland, og det er dermed passende at den består av gjennomført, strålende, ekte gammeldags moro. Manuset og dialogen har sine svakheter, men historien holder overraskende godt mål i forhold til hvor inspirasjonen kommer fra, og det er gøy å se at de har valgt å ta genren (eller genrene; dette er både en sjørøverfilm og en spøkelseshistorie!) på alvor i stedet for å lage en ironisk meta-historie som gjør narr av gamle klisjeer. Selvhøytidelig blir det likevel ikke. Skuespillerne legger i den tyngden som trengs i hvert enkelt tilfelle, men det er likevel helt klart at dette egentlig og først og fremst er på gøy. Depps grenseoverskridende Jack Sparrow (inspirert av gamle rocklegende Keith Richards både i fremtoning og snøvling) er akkurat det innslaget av originalitet og forskrudd humor som filmen trenger for å ikke bare bli en gjenfortelling av gamle Errol Flynn-filmer, og Geoffrey Rush er en god nok skuespiller til at Barbossa virker troverdig dyrisk og skummel selv om dialogen holder seg godt innenfor Disneys strenge rammer for språkbruk og “voksent” innhold.
Det er fint å se Johnny Depp på lerretet igjen, han er en av Hollywoods mest originale og talentfulle (og sannsynligvis en av de få som har for mange tatoveringer til å spille sjørøver – de fleste av tatoveringene hans ble skjult med sminke og klesfiller). Og med både denne filmen og Pixars Finding Nemo på ett år, kan man trygt si at Disney er tilbake som leverandør av kvalitetsunderholdning for barnslige sjeler i alle aldre.