Jeg har latt meg fortelle at jeg en gang i meget tidlig barndom ble svært fortørnet over at min far kjeftet på meg for et eller annet (hva det var, er forsvunnet i glemselens halvlys hos alle impliserte). Han forklarte at han ble sint når jeg gjorde hva-det-nå-var, og jeg smelte tilbake at “ja men du trenger vel ikke å brøle for det!”. Han måtte snu seg vekk et øyeblikk for å skjule latteren, men kunne jo ikke annet enn å si seg enig.
Time passes, som man sier i interaktiv fiction.
Mange år senere var vi på sommerbesøk hos min farmor. Det var nydelig vær, vi hadde vært ute med den lille båten til en favorittstrand, plukket bær og spist niste og alt slikt. Så hadde vi tøffet tilbake (en tre kvarters tur, tenker jeg), og trukket båten opp, plassert den i naustet, tatt av motoren og hengt denne opp, ettersom det var søndag og vi skulle kjøre tilbake til Tromsø om ettermiddagen. Vi spiste og pakket og skulle akkurat til å sette oss i bilen for å ta fatt på den 30 mil lange kjøreturen, men jeg kunne ikke finne fotoapparatet mitt. Etter en del leting og tenking gikk det opp for meg at jeg husket, klart som dagen, nøyaktig hvilken sten jeg hadde satt det fra meg på på stranden – og dessuten ble det åpenbart at ingen hadde pakket det ned igjen da vi dro tilbake.
Pappa ble helt stille. I fem sekunder. Så sa han, med fullstendig rolig stemme: “Vi får vel dra og hente det da.”.
Han og jeg skiftet klær, gikk ned til sjøen, tok ned motoren og festet den på, trakk båten ut av naustet og ned i vannet, klatret inn og putret av gårde. Tre kvarter. Tausheten var trykkende. Kameraet stod der jeg hadde satt det – under flomålet. Vi tok det med oss og dro tilbake; stemningen var litt mer avslappet nå. Da vi var tilbake hos farmor, hadde turen allerede fått et ganske komisk og forsonende skjær.
Mirakuløst nok hadde faktisk apparatet overlevd – dette var et kompaktkamera og åpenbart av den meget tette sorten – og jeg hadde nytte og glede av det i flere år til. Det er sikkert en passende moral å avslutte med.