Rain dogs keep falling on my head

Jeg var seksten da jeg oppdaget Tom Waits. (En av fordelene med å ha en storebror er at de, i hvert fall når man selv er fjorten-femten-seksten, oftest har bedre plater, og når man har rom vegg-i-vegg er det uunngåelig å få med seg mesteparten av det som blir spilt.) Det vil si, jeg hadde hørt noe av ham tidligere, men syntes det låt som noe aldeles forferdelig støy. Men så var det Rain Dogs, da, eller for å være mer spesifikk så var det Diamonds & Gold. Den låten bare gnagde seg inn i meg og ble sittende der, og plutselig lå verden åpen for meg, full av musikkopplevelser jeg ikke hadde ant at fantes. Ikke bare Tom Waits’ egne greier, men alle mulige andre artister som jeg fant frem til gjennom de forskjellige genrene han har gjort det til en livsoppgave å overskride. Johnny Cash lå et stykke inn i country-verdenen, Kurt Weill fant jeg da jeg pirket litt borti kabaret-stilen, både Nina Simone og Billie Holiday strålte ut fra jazzkammeret, og senere ramlet jeg også borti Captain Beefheart, Marianne Faithfull og William S. Burroughs.

Jeg har jobbet meg gjennom Waits-platene mine forlengs og baklengs i årenes løp, og greier aldri å slå meg til ro med hvilken av dem jeg liker best, eller hvilken epoke jeg foretrekker. Og jeg slår meg selv i hodet med jevne mellomrom til straff for at jeg ikke benyttet anledningen til å få sett ham i levende live forrige gang han var i Europa. En gang skal jeg få det til. Neste gang han er innen rekkevidde skal jeg dit. Neste gang.

Og fremdeles grøsser det et sted langt inne i meg når jeg hører

“Go out to the meadow, the hills are a-green
Sing me a rainbow, steal me a dream.”

This entry was posted in kultur. Bookmark the permalink.

One Response to Rain dogs keep falling on my head

  1. Pingback: Avsporinger » Bloggarkiv » November has tied me to an old dead tree …

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *