Green alert

Ang Lee er mannen bak blant annet Sense and Sensibility, The Ice Storm og Crouching Tiger, Hidden Dragon, tre filmer fra særdeles forskjellige epoker, som alle skildrer intelligente og følsomme hovedpersoner i miljøer der de ikke kan tillate seg å vise følelser eller avsløre sitt sanne jeg. Han er en filmskaper som tør å ta seg god tid til å utvikle historien og langsomt rulle ut lag etter lag av personene sine.

The Hulk er en av de tegneserieskikkelsene som er aller lettest å se som symbol for en del av den menneskelige tilstand. Bruce Banner er en vennlig og tålmodig og sympatisk person som ikke tør å bli sint, for da tar ur-mannen i ham overhånd og han blir til et monster av rendyrket aggresjon og testosteron. Dette monsteret eier ikke selvkontroll eller rasjonalitet – det består utelukkende av sinne og er totalt følelsesstyrt. Det er ikke vanskelig å kjenne igjen denne konflikten mellom den siviliserte mannen og hans egne ur-drifter, den er velkjent både innen litteratur og film (Dr. Jekyll and Mr. Hyde er en eldre klassiker som beskriver noe av den samme dualiteten) og i virkeligheten.

Utgangspunktet for en spennende film er altså absolutt til stede når disse to møtes. Men det ser ikke ut for meg som om Ang Lee har fått lage den filmen han i utgangspunktet hadde planlagt. Store deler av The Hulk skildrer en ung, briljant mann med store følelsesmessige problemer som bunner i tidlige barndomstraumer. Problemet, eller defekten, har gått i arv fra far til sønn, slik slike problemer gjerne gjør. Både monsteret som faren har skapt, og Bruce Banners egen hvileløse kamp for å forstå og kontrollere sin egen psyke gjennom den samme vitenskapen som faren misbrukte (det er en IMO briljant liten ide å gjøre dem begge til genetikere), fungerer som intelligente allegorier for et tenkende publikum. Dessverre virker det som om filmselskapet har bestemt seg for å fri til Spiderman- og Daredevil-publikummet, og derfor har stappet inn kilometervis av film med et grønt monster som hopper gummiaktig rundt i ørkenen og slåss mot halve den amerikanske hæren på en gang. Noen scener av den sorten er jo nødvendig og underholdende, men det går en grense et sted – eller burde gjøre det.

Jeg er ikke av dem som pleier å klage over at det er for mye action i actionfilmer, men når jeg sier at det er for mye action i Ang Lees “The Hulk”, så er det gode grunner til det. Og det er ikke så fryktelig mange minutter man hadde trengt å fjerne, heller. Skulle Lee finne på å gi ut en Director’s Cut av filmen slik han selv opprinnelig hadde sett den for seg, håper jeg noen forteller meg det.

Sam Elliott var forresten veldig kul. Selv om barten hans var skjev. Og vi var noen få som lo høyt da Lou Ferrigno og Stan Lee kom ut av bygningen som sikkerhetsvakter tidlig i filmen. Noen in-jokes må man vel ha for å veie opp for innrømmelsene overfor popcornsegmentet.

This entry was posted in film/TV, kultur. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *