Det er noe med brasilianere. Jeg kjenner noen få av sorten, og de slår meg alle som å være utstyrt med en halv gang til så stor dose vitalitet, begeistring, vennlighet og generell sprudel som resten av oss. Landet har velfortjent rykte på seg for å ha verdens vakreste innbyggere, og sammenlignet med brasilianere ender liksom alle andre opp som litt trauste og trege. Og Fernando Meirelles’ Cidade de Deus (City of God) er det mest lekende og livsbejaende jeg har sett på kino på lenge. Kanskje underlige adjektiver å bruke om en film som beskriver en så grim og deprimerende virkelighet og som presenterer oss for så amoralsk voldelige personer som dette, men jeg kan ikke for det – filmspråket er så uanstrengt briljant, musikken, fargene og lyssettingen så strålende velgjort, og hovedpersonene har, med alle sine laster og grusomheter, en sånn overveldende barnslig sjarme og livsglede at man knapt kan unngå å la seg rive med.
Filmens virkelighet, tittelens “Guds by”, er en slumby i utkanten av Rio de Janeiro. Her vokser de fleste hovedpersonene opp til hardkokte kriminelle fra meget ung alder av, og den totale mangelen på respekt for autoriteter, lover og moral bringer tankene hen til Goldings Lord of the Flies. Barn er grunnleggende amoralske, og en mafia styrt av skruppel- og fryktløse barn som aldri blir ordentlig voksne er kanskje noe av det grusomste man kan tenke seg. Det er spesielt en scene i filmen (som involverer to små barn og et knippe halvvoksne) som er så hjerteskjærende brutal at den er vanskelig å sitte gjennom.
Fortelleren i filmen, Alexandre Rodriguez’ Buscapé (“Raketten”) er fotograf, et enkelt og velbrukt grep for å gi oss en observatør som ikke egentlig selv deltar i handlingen, og gjennom hvis øyne vi ser det som foregår. Fotograferingen er også det som til sist gir ham en mulig billett ut av slummen og et alternativ til å slutte seg til dopmafiaen. Heldigvis faller ikke Meirelles for fristelsen til å feige helt ut og gi oss en totalt hollywoodsk slutt med ære, berømmelse og slutt på all korrupsjon. Det ville ha sparket effektivt ben under resten av filmen.
Filmen har fått gjennomgående (og velfortjente) strålende kritikker, og Meirelles har blitt sammenlignet med både Coppola og Tarantino. Jeg ble mer minnet om Danny Boyles Trainspotting (også en tilsynelatende amoralsk fortelling dynket i svart humor og med noen bitende sekvenser som setter latteren fast i halsen) og Martin Scorseses Gangs of New York (larger-than-life hovedpersoner, overdådig filming og fargebruk, og en nærmest episk fremstilling av noe som strengt tatt ikke er annet enn en brutal liten gjengkrig).