Joel Schumachers film Phone Booth utspiller seg, som tittelen gir et snedig hint om, i og rundt en telefonkiosk på Manhattan. Moderne New Yorkere bruker selvsagt for det meste mobiltelefon, der de haster rundt fra viktig møte til viktig møte til viktig lunsj; noen er så hippe og moderne at de ikke engang har tid til å faktisk møte opp personlig, men driver all profesjonell virksomhet per mobiltelefon. Stu Shepard, spilt av Colin Farrell, er en av disse; han jobber med image- og karrierebygging for artister og skuespillere, driver mesteparten av virksomheten sin fra gateplan – med telefonen konstant i hånden og assistenten sin halsende etter – og trikser og lurer og bløffer og sleiper seg gjennom både karrieren og livet ellers. Telefonkiosken i tittelen bruker han til sin daglige samtale med en søt, ung skuespillerinne som kona ikke skal oppdage når hun sjekker telefonregningen. Men en dag ringer telefonen tilbake like etter at han har lagt på røret.
Hva som skjer videre skal jeg la være å røpe for mye av her – men man skal vel ikke se så mye mer enn filmplakaten for å få med seg at det ganske snart står om livet, og at sleipingen Stu raskt er i ferd med å få som fortjent og vel så det. Opplegget er egentlig veldig bra, og jeg tror det ville vært mulig å lage en riktig spennende og tett thriller ut av det, med ekte klaustrofobisk hjerte-i-halsen-desperasjon.
Dessverre har ikke Schumacher fått til det. Jeg er ikke helt sikker på hva det er som ikke fungerer; skuespillerne er bra, filmingen og klippingen fungerer forsåvidt, og bruken av split-screen understreker virkningsfullt at “all events occur in real time”, for å låne taglinen til en herværende TV-serie som filmen har mer enn et par nikk til. Men jeg syns rett og slett ikke det er spennende. Til dels er problemet at det skjer for mye – Schumacher greier ikke å holde seg innenfor en tett nok ramme i forhold til den begrensede plassen man har i en telefonkiosk. Dersom mer av “handlingen” hadde foregått på den lukkede linjen Stu er på, slik at verden rundt hadde hatt mindre åpenbare bevis på at noe muffens faktisk var i gang, og større grunn til å tro at det bare var Stus hode det var noe feil med, er det mulig filmen hadde greid å skape en tettere og mer intens stemning. På den annen side er det jo nødvendig med litt action for at situasjonen skal eskalere så raskt som den dramatisk sett trenger å gjøre.
Filmen munner ut i en sympatisk, men ikke spesielt original moral som går ut på at man skal være ærlig og ikke trikse og lyve og late som man er kul. Og det er jo fint. Men jeg vet ikke om jeg egentlig syns Stus synder var grove (og interessante) nok til å rettferdiggjøre behandlingen han fikk (for ikke å snakke om behandlingen et par andre, relativt urelaterte, personer fikk!), eller til å få meg engasjert nok i filmen.