Angsten eter sjelen

Jack Skellington er helten i Tim Burton’s Nightmare before Christmas, og dessuten en av mine egne personlige helter. Jeg fikk en svært sjarmerende actionfigur av ham for noen år siden; den sitter elegant henslengt på kanten av peisen vår i smalstripete dress, og sier “I bet _I_ could improve Christmas time!” når man klemmer den på brystkassen. August har sett på figuren flere ganger, med varierende grad av interesse – det er mye annet skrot på peisen som krever hans oppmerksomhet, men det har pleid å være litt morsomt når den snakker.

Inntil i går. Jørund bar August rundt på armen og viste ham forskjellige ting (en av de få totalsikre aktiviteter for å få, eller holde, poden i godt humør). “Se, der er Jack!” sa Jørund og klemte på figuren. Da Jack begynte å snakke, fikk August et skrekkslagent uttrykk i ansiktet og begynte å hulke av redsel. Den overraskede og bekymrede pappaen fjernet ham raskt fra åstedet og fikk trøstet ham og roet ham ned. Vi ble enige om at han nok bare var litt trøtt og utilpass, men da vi senere viste ham Jack på betryggende avstand (og uten stemme), kom geipen straks frem igjen hver gang.

I dag prøvde vi med en enda mer varsom tilnærming, der August sittende på armen min fikk øye på Jack-figuren på god avstand helt av seg selv, og så flyttet jeg meg langsomt nærmere mens han vaktsomt fulgte med på mulig action og sa “Ho!” med alvorlig stemme gjentatte ganger. Til slutt var vi så nære at han kunne gripe figuren selv, hvilket han gjorde; han holdt den en stund og så på den og sa “Ho!” som for å understreke at jo, den så fortsatt ganske skummel ut. Men den var muligens ufarlig nok til at de kunne fortsette å sameksistere i samme stue, for etter en stund mistet han interessen, og jeg satte Jack trygt tilbake på peisen.

Det er fascinerende for meg at Jack Skellington tydelig har et så universelt skummelt utseende at han kan skremme en seks måneder gammel baby som hverken forstår engelsk eller har den aller minste anelse om hva et skjelett er. Og selv om det alltid er spennende å se hvordan han utvikler seg fra baby til ordentlig person, er det ikke uten et visst snev av vemod jeg registrerer at sønnen vår nå er gammel nok til å føle angst.

This entry was posted in August, bilder. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *