Hjelper det faktisk å si fra? En feltstudie

I går kveld viste Oslo Konserthus den klassiske Coppola-filmen The Godfather med levende orkester fra Flandern. Billettprisen var temmelig stiv om man så på det som en ikke helt optimal kinovisning med musikk til, så vi valgte å heller se det som en konsert der det ble vist en matchende film på veggen bak orkesteret.

Det er mange år siden jeg sist så filmen, og den tålte absolutt å sees igjen. Orkesteret spilte flott og var imponerende godt synkronisert med handlingen på lerretet – også i dansescenene – dette hadde de gjort mange ganger før!

Det eneste irritasjonsmomentet, som så ofte på både kino og konsert, var publikum. Vi snudde oss flere ganger for å hysje på mannen bak oss, siste gang begge to samtidig og ganske så tydelig. I pausen dunket han meg, noe overraskende, på skulderen og forlangte krasst en forklaring på hva greia var med all denne hysjingen. Mannen min påpekte at man snakker ikke på konsert, da kan man gå på kafé i stedet, og snudde seg vekk igjen. Mannen bak meg ga seg imidlertid ikke, men ble bare mer irritert. «Hei, du. Hei, du! Hør nå her! Jeg snakket jo ikke under noen av de musikalske innslagene!&raquo‚ Jeg svarte ganske spisst at man snakker ikke på kino heller – skal man snakke under filmen, kan man se film hjemme hos seg selv – og så avsluttet jeg med «Vi har ikke betalt for å høre på dine kommentarer.» Han stoppet forbløffet opp i irritasjonen sin, tenkte seg om et par sekunder, og sa «… OK, greit nok.»

Etter pausen kom de ikke tilbake, såvidt jeg kunne se. Om de gikk på kafé eller hjem til sin egen TV, skal jeg ikke påta meg å si noe om, men resultatet for vår del var i alle fall at vi kunne nyte resten av forestillingen uten baksetekommentering.

Skriv kommentar