Konserter

Vi har vært på langt færre konserter i år enn vi har pleid de siste årene. Jeg er ikke sikker på hvorfor, men det er i alle fall ikke et bevisst valg ut fra prioritering av tid og penger. Snarere tvert imot – jeg ser at en helt åpenbar plan for det nye året bør være å gå på flere konserter enn i år!

Men den gjennomsnittlige kvaliteten på årets konserter er det dog ingenting å si på.

I mars så vi Ex Hex på John Dee. Trøkk og energi; jeg har ikke hørt mye på dem i ettertid, men husker dem godt når jeg ser på bildet:


I april spilte Screaming Females på Crossroads – dette lokalet står ikke på noen av mailinglistene eller nettstedene mannen følger med på, så vi kunne fort gått glipp av dem, men heldigvis er dette et band han er nok opptatt av til å følge med på deres egne sider, så vi fikk det med oss. Og det var virkelig ett av årets høydepunkter! Marissa Paternoster er en eksepsjonelt intens og energisk vokalist og bandleder, i tillegg til en av de dyktigste gitaristene innen genren sin (som er, tja, bluespunk?), og selv om de fortjener et mye større publikum, er det veldig, veldig stas å kunne stå under en meter fra henne under konserten.

I mai dro vi til Berlin for å se Public Service Broadcasting. Det var veldig morsomt, både turen og konserten! PSB er et pussig band med et konsept som man skulle tro ikke holdt til mer enn ett album og kanskje en video eller to – de mikser gamle informasjons- og propagandafilmer, og knytter det sammen med musikk – men de er overraskende varierte og dyktige, og ikke minst er de mye mer spennende live enn man kanskje skulle tro. Konseptalbumet Race for Space (om, ganske riktig, romkappløpet) kan varmt anbefales – og kommer de tilbake til Norge igjen, bør absolutt flere kjenne sin besøkelsestid. (Sist helg så mannen dem på et utsolgt Brixton Academy i London, så der er de i alle fall blitt ganske store!)

Den neste konserten vår var Sufjan Stevens på Oslo Spektrum i september. Stevens har verdens snilleste stemme, og det hender det tar litt tid å få med seg at tekstene hans kan være både vonde og rå. Dyktig live også, og en bra konsert, men den når ikke helt til topps når det gjelder «årets beste».

Det gjør heller ikke Weird Al, som vi så på Sentrum Scene et par uker senere. Han er absolutt morsom og fremstår alltid som sympatisk, og han har enorm erfaring som showmann, noe som gjenspeiler seg i et proft, men ikke spesielt spontant sceneshow. Det var verdt å se ham live, også fordi det er morsomt å se et publikum som er så til de grader entusiastisk og lite blaserte i forhold til mange av de mer hipsterpregede konsertene vi ellers går på!

Så var det Julia Holter på Parkteatret for omtrent en måned siden, og det er en av de konsertene jeg er mest glad for at vi gikk på. Hun har en særegen stil og en litt «ikke helt der»-måte å både snakke og synge på som gjør henne vanskelig å plassere – elektropop eller elektronika har jeg sett musikken hennes kalt, mens deler av den er det kanskje riktigere å kalle støypop; ikke fordi det er høyt og støyende, men fordi det er nesten atonalt og grenser mot lydskulpturer eller noe sånt. Vokalen er nydelig, og jeg aner ikke hva noen av de drømmelignende tekstene handler om. Selv ser hun ut som om hun er omtrent 22, der hun står barbent med synthesizeren sin.

Og så avsluttet vi konsertåret med alltid karismatiske Stein-Torleif Bjella på et utsolgt Sentrum Scene, nå med større skjegg enn noensinne og en aldeles fantastisk rød silkedress. Han er alltid verdt å se; dette er fjerde eller femte gang jeg ser ham live, og han blir bedre og sikrere for hvert år som går. La oss håpe han fortsetter med det!

… Og det var det. Bare syv konserter i år! Da sett bort fra de nærmere 40 konsertene jeg var innom på Øya, såklart. Men likevel: her er det rom for forbedring!

Til slutt vil jeg bare igjen minne om innsamlingsaksjonen min. Den har bikket 7000 kroner nå – tusen takk for det, dere som har bidratt!

Skriv kommentar