Steven Universe er årets store åpenbaring på TV-fronten. Og det til tross for at tittelen høres dustete ut og animasjonen ved første øyekast virker veldig barnslig og at veldig få i utgangspunktet tror at 11 minutter lange episoder fra Cartoon Network kan ha noe annet å bidra med enn – hvis man er heldig – lett underholdning for mesteparten av familien.
Og det er ikke helt lett å overbevise folk ved å fortelle dem hva konseptet er heller. Steven Universe, altså tittel-/hovedpersonen, er en tilsynelatende alminnelig gutt (som heter Universe til etternavn fordi faren hans, Greg, i sin tid var en ikke spesielt suksessrik popsanger ved navn Mr. Universe) som, av grunner som på ingen måte blir forklart med det samme, bor sammen med tre underlige kvinner med underlige navn som alle har en slags superkrefter og slåss mot monstre, og som går under samlenavnet The Crystal Gems.
Dette blir klart allerede i første episode, som også forteller oss at Steven er forventet å ha, eller få, en slags superkrefter han også, men at disse ikke har manifestert seg enda, og at det er uklart når det vil skje og hva slags krefter han da vil få.
De tre Gems han bor sammen med er lederen, Garnet, den desidert kuleste av dem – og den sterkeste – med deadpan-uttrykk og urokkelig selvkontroll.
Så er det Pearl, som er ballett-elegant med spydet sitt, og nevrotisk opptatt av å følge alle regler og oppdra alle rundt seg. Litt som Filifjonka i Mummidalen, eller kanskje til og med tante Sofie i Kardemomme by? Hvis de, i tillegg til regelrytteriet og nevrosene, var livsfarlige krigere med spyd, altså.
Og så er det Amethyst, som er vulgær og rotete og morsom og høyrøstet og i konstant opposisjon til alt som heter regler generelt og Pearl i særdeleshet.
De første episodene er enkle i formen og primært morsomme, med en temmelig barnslig sans for humor, og med en egentlig noe irriterende barnslig Steven. Men de er med på å bygge opp miljøet og personene og relasjonene og legge grunnlaget for alt som kommer. Gjennom hele serien er det strødd sanger; alt fra enkle, små snutter som bare er et lite avbrekk i historien («’Cause we’re good, and evil never beats us \\ We’ll win the fight and then go out for pizzas!») til store divanummer som bærer helt sentrale scener («You won, and she chose you, and she loved you, and she’s gone … \\ It’s over, isn’t it – why can’t I move on?»).
Et stykke ut i sesong 1 begynner det å komme tegn på en bakenforliggende og mer kompleks historie. Vi lærer mer om hver enkelt av personene og deres egen bakgrunn (og deres egne nevroser og problemer og styrker og relasjoner), vi oppdager at ingen av the Gems er helt slik vi trodde, og i alle fall ikke bare slik vi trodde, og vi får backstory og nye personer og drama og heroisme. Sesongen avslutter med den spennende episoden Jailbreak, der høydepunktet er Garnet som endelig synger en lenge etterlengtet sang. Skuespilleren bak Garnet er den britiske hiphop-artisten Estelle, og blant fansen var det stor forventning til når hun omsider skulle demonstrere sangtalentet sitt. Og Stronger Than You levde på alle måter opp til forventningene; det er en flott låt i en fantastisk sekvens som utgjør nesten en tredjedel av episoden, og som bygger opp under og utvikler både Garnet selv og noen av de mest sentrale temaene i hele serien. August (som hørte låten på repeat i ukene etter episoden, og fremdeles har den på favorittlisten) advarer seriøst mot spoilere, og har man tenkt å se serien (noe selvsagt alle bør!), kan man med fordel vente med å nærlytte på teksten til man faktisk når frem til episoden. Men pianoversjonen han selv spilte på julekonserten i forrige uke burde være trygg. (Og så klistrer jeg inn originalversjonen i slutten av innlegget, så kan dere høre den hvis dere vil!)
Hva er så de sentrale temaene i Steven Universe? Å, ikke noe annet enn du forventer i en enkel barne-animasjonsserie. Bare identitet, vennskap, familierelasjoner, sorg, usikkerhet, sjalusi, tillit, ensomhet, selvbilde og selvtillit, overbeskyttelse og selvforakt, trofasthet og heroisme, medlidenhet og empati, kjønnsroller og fordommer, krig og traumer, intimitet, usunne og voldelige forhold, svik og tilgivelse, sinnemestring, det å bli voksen, det å være foreldre, det å føle seg utenfor, det å velge sin egen vei og det å selv velge hvem og hva man vil være en del av.
Og kjærlighet. Kjærlighet i veldig mange former, og som i forfriskende liten grad blir definert som noe annet enn bare rett og slett det å være glad i noen og det å være en del av noe felles. En del av de sentrale relasjonene i serien er lette å se som romantiske forhold, men disse blir ikke behandlet som noe annet og mer (eller for den del mindre) enn andre nære, kjærlige, viktige relasjoner. Kjærlighet er stort og viktig og komplisert og innimellom vanskelig, enten det er snakk om kjærlighet mellom kjærester, mellom venner, mellom familiemedlemmer eller mellom våpensøstre.
Steven Universe er fremdeles en morsom og familievennlig serie med 11 minutter lange episoder og temmelig barnslig humor. Men den klarer å fortelle om så viktige og vanskelige temaer på en så klok og tilgjengelig måte at jeg med jevne mellomrom blir satt helt ut. Og ofte kommer de dypeste og klokeste innsiktene gjennom en sang.
Når Garnet synger, i sitt store nummer fra avslutningen av sesong 1, «I am made of love – and it’s stronger than you!» er det ikke bare en klisjé, det er sant – og det er dessuten en programerklæring, og den gir meg fremdeles frysninger på ryggen og tidvis tårer i øynene. Kjærligheten får ikke bare verden til å gå rundt i Steven Universe – den omskaper verden ved å omskape folkene den berører.
Alle hovedpersonene i serien har gjort valg basert på kjærlighet som har snudd livet deres helt rundt fra det det var i utgangspunktet, som har gjort dem til andre personer enn de i utgangspunktet var forventet å være, og som har gitt dem en dypere og rikere – og tidvis også vondere og vanskeligere, uten at det er noen motsetning her – tilværelse. Alle unntatt Steven selv, som er resultatet av et valg foreldrene hans i sin tid tok – basert på kjærlighet – og hvis superkrefter i bunn og grunn «bare» er hans bunnløse empati med alle han møter, og hans usvikelige ønske om å hjelpe og støtte og beskytte. Og ved å være den han er, revolusjonerer han livene til nær sagt alle han møter.
Jeg elsker altså serien. Og jeg elsker at fjortenåringen min har en favorittserie som i så stor grad har kjærlighet, integritet og tillit som kjernetemaer, samtidig som den har kjempebarnslig humor, «genderbending» identitetssøken, selvironisk skråblikk på verden og TV-serier og fandom, og, ikke minst, fengende sanger.
I hele høst har han bare villet spille Rebecca Sugars nydelige sanger fra serien på piano, og på årets julekonsert var det, i tillegg til Stronger Than You, den nye avslutnings-vignett-sangen Love Like You som stod på programmet.