Klassisk og poetisk

Jeg har tenkt flere ganger i det siste på hvor jeg kan ha plukket opp en del av de tingene jeg husker, men ikke husker hvor jeg husker fra. For det meste av det er jeg ganske sikker på at vi ikke lærte på skolen, og jeg har jo heller aldri studert engelsk eller noe annet fag der det ville være naturlig å sette seg ned og lese dette. Men kanskje har jeg sett referanser til tekstene, og på ett eller annet tidspunkt lett dem frem og lest dem, selv om jeg ikke husker det?

Den hittil siste episoden av Breaking Bad heter for eksempel Ozymandias, og jeg hadde straks veldig klart for meg mesteparten av Shelleys klassiske dikt. “My name is Ozymandias, king of kings. Look on my work, ye mighty, and despair!”. (Jeg skal ikke si mer enn akkurat det om den aktuelle episoden, siden jeg enten må si altfor mye eller ingenting.)

Og for noen dager siden hadde August en norsklekse som han kom i gang med ganske sent på kvelden, så jeg satt sammen med ham for å sikre fremdriften. Han skulle skrive et sammendrag av noen sider om demokratiets historie, og vi sporet av gang på gang fordi det var så mye spennende å diskutere (særlig etter min mening, såklart). Stoisismen, John Locke og opplysningstiden ble nevnt, og koblingen fra den halve setningen om liberalismens grunnleggelse til årets valgrelaterte diskusjoner om politiske skillelinjer var interessant nok i seg selv, og så kom både den amerikanske uavhengighetserklæringen og den franske revolusjonen henimot slutten av teksten. Og hvorfor kan jeg egentlig lange biter av den erklæringen? We hold these truths to be self-evident, that all men are created equal … jeg kan ikke huske å ha lest dem i den originale sammenhengen noen gang, men de siteres naturligvis mange steder. (Som for eksempel i Gettysburg-talen, men den vet jeg hvor jeg har fra, for starten på den utgjør en av sangtekstene i Hair, som jeg kan nær utenat!) Lekseteksten sluttet der, men vi voksne greide ikke å unngå å dra frem Nürnbergdomstolen for å trekke linjene enda lenger frem i historien om å gi alle de samme ukrenkelige rettighetene som trumfer nasjonale lover.

Men det “morsomste” var i grunnen at den ene siden i kapittelet var viet Oscar Wilde (August erklærte straks at “homoseksuelle aktiviteter” var en “dustegrunn” til å sette noen i fengsel) og et utdrag fra The Ballad of Reading Gaol. August har alltid likt dikt, og vil gjerne ha forklart det han ikke umiddelbart forstår, enten det er engelskkunnskapene eller de litt arkaiske bildene som er grunnen. Og det er ikke vanskelig å la seg gripe og engasjere av bitterheten og inderligheten i denne teksten om råheten og brutaliteten i attenhundretallets engelske fengsler.

I know not whether Laws be right,
Or whether Laws be wrong;
All that we know who lie in gaol
Is that the wall is strong;
And that each day is like a year,
A year whose days are long.

But this I know, that every Law
That men have made for Man,
Since first Man took his brother’s life,
And the sad world began,
But straws the wheat and saves the chaff
With a most evil fan.

This too I know—and wise it were
If each could know the same—
That every prison that men build
Is built with bricks of shame,
And bound with bars lest Christ should see
How men their brothers maim.

(Den lille biten jeg selv husker fra det lange diktet, den mest kjente, om “all men kill the thing they love”, den ble ikke tatt med her. Heldigvis, kanskje; den ville være hakket mer problematisk for meg å utlegge for en sjetteklassing som aldri slutter å spørre før han forstår svaret, tror jeg.)

This entry was posted in August, kultur. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *