Jessica Jones

Superhelthistorier er vår tids gudesagn. De forenkler og forstørrer problemkomplekser og karaktertrekk, og noen ganger bare rett og slett følelser, og de gir dem fysisk form og personlighet for å vise dem frem tydeligere mot en bakgrunn av mer eller mindre realistisk virkelighet. Og det gjelder kanskje spesielt når det gjelder de tingene vi er redde for – eller de tingene vi burde være redde for.

I Jessica Jones er monsteret white male privilege.

Det vil si den tilstanden der hvite menn bestemmer hvordan verden skal være og hva alle andre skal gjøre, og der deres egen selvoppfatning er at de har rett til å bestemme dette, og at alle innskrenkninger i denne bestemmelsesretten er et overgrep mot dem. Naturligvis er ikke dette en gjeldende, bevisst oppfatning hos alle hvite menn – men problemet er ekte og reelt nok, og, som sagt, i en serie som denne kan den mest rendyrkede og brutale formen av dette gis form og personlighet. I dette tilfellet som en intelligent, skruppelløs, overfladisk sjarmerende brite, den ikke særig subtilt navnsatte Kilgrave, spilt av ingen andre enn David Tennant.

Men det er ikke Tennant som er hovedpersonen, det er det Jessica som er, gestaltet av kule, kompetente Krysten Ritter.

Og en av de tingene som gjør serien såpass spesiell som den er, er det uvanlig store spekteret av interessante, kvinnelige hoved- og bipersoner. Overgrep, mishandling, samtykke og voldtekt er sentrale temaer, men dette er ikke noen reduksjonistisk fremstilling av kvinner som («gode») ofre og menn som («onde») overgripere. Ja, det er mange kvinner i serien som blir eller har blitt utsatt for overgrep, men det er ikke deres definerende karakteristikk. De håndterer og reagerer på dette på ulikt vis, og de forblir egne personer med egen agenda. Serien viser også menn som blir utsatt for overgrep, og også de reagerer på ulike vis. Og her finnes kvinner som er overgripere, eller amoralske, eller usympatiske. Alle har de sammensatte beveggrunner, og alle har de en grunnleggende verdi i seg selv.

Male privilege og toxic masculinity er ikke problemer som bare rammer kvinner. I det forenklede superheltuniverset er det lett å vise hvordan både menn og kvinner kan smittes, forgiftes og undertrykkes av ideen om at menn enten kan utnytte eller skal beskytte kvinner, og at vold er en akseptabel løsning på det meste. Den ondskapen og brutaliteten som ligger i Kilgraves urokkelige tro på at han har rett til alt han vil ha, den smitter direkte eller indirekte over på de andre mennene i historien, som alle i større eller mindre grad blir ofre for den (og det å ende opp som et monster selv er én måte å bli offer på, men det finnes en lang rekke andre). Rase er en annen delelinje som blir tydelig i denne historien; det er ikke tilfeldig at alle Jessicas nærmeste mannlige allierte er fargede.

Dette er en ganske genretro noir. «Veronica Mars for voksne» har jeg kalt den ved et par anledninger. Mange av de samme temaene ble belyst gjennom historien om Veronica (som de ble det tidligere i Buffy), men på enklere og mer tenåringsvennlig vis – og med mer humor og mindre gritty brutalitet. Og samme hvor høyt jeg elsker Veronica må jeg si at den serien ikke var like vellaget som Jessica Jones.

Selv om det er en dyster og veldig brutal verden som beskrives, blir jeg på ett nivå ganske oppmuntret av det hele. Og det er rett og slett fordi serien – i likhet med Mad Max Fury Road, og faktisk også Spy – virkelig tar sine kvinnelige rollefigurer på alvor og behandler dem med respekt. Man innser kanskje ikke før man ser noe slikt som dette hvor mangelfull denne respekten er i det meste annet av film og TV. Noen av kommentarene jeg har sett, som påstår at «alle» personene i JJ er kvinner, og at mennene fremstilles så mye enklere enn kvinnene, setter faktisk et ganske grelt lys på hvor underrepresentert kvinner typisk er.

For det er ikke så få mannlige rollefigurer i JJ. Dersom man hadde byttet om kjønn på alle i serien, hadde ingen syntes det var for få kvinner! Men så lite vant er vi til å ha kvinner både som helter, overgripere, ofre, bestevenner, amoralske toppadvokater (og deres koner og elskerinner), plagsomme naboer, tilfeldige forbipasserende og oppofrende helsepersonell – og, ikke minst, som handlende, selvstendige aktører i alle disse rollene! – og så lite bortskjemt er vi med å bli vist hvor komplekse og sammensatte relasjoner kvinner kan ha til både hverandre og andre, at vi blir blendet av det og ikke ser de faktisk ganske mange og ganske vidt forskjellige mennene som også finnes her.

Aller mest sentralt i historien står fremstillingen av forholdet mellom en kvinne og hennes tidligere mishandler. Og med forenklingen og karikeringen som en superheltserie gir, blir mange av de typiske trekkene ved dette forholdet gjort nesten fysisk synlige. Men det skumleste og mest ubehagelige ved serien er hvor realistisk jeg til syvende og sist syntes den manipulerende, selvopptatte, respektløse overgriperen er fremstilt. For jeg tror det er skremmende mange som – med noen få, åpenbare unntak – er nesten akkurat som Kilgrave. Helt ned til indignasjonen over å bli beskyldt for å ha gjort noe galt, når han bare har tatt det han mener han har krav på, og helt ut til det ubendige raseriet over kvinner som ikke lar seg kontrollere.

Et annet tema som grep meg mange ganger underveis var mangelen på perfeksjon og «fix-it»-grep. Serien er fylt opp av dysfunksjonelle personer og relasjoner, og av både personer og relasjoner som i stor grad blir forvridd og bortimot ødelagt i løpet av historien. Men samtidig ser vi at selv skadede, dysfunksjonelle og nær ødelagte personer og relasjoner har verdi. Det er rett og slett ikke sånn at man enten må fikse alt eller bare kan gi det hele på båten – noen ganger (kanskje vanligvis) tar man det man sitter igjen med og snubler videre med det, så godt det lar seg gjøre.

Dette høres jo festlig ut, ikke sant? Vel, det er en dyster serie, og veldig langt fra glatt, kromfylt Avengers-komedie (selv om det er en Marvel-serie), men den er veldig underholdende også. Jeg lover! Og jeg lever i håpet om en serie 2, som jeg sikkert kommer til å sluke bortimot like fort.

Skriv kommentar