Robyn Hitchcock

Da jeg ble kjent med Jørund, for omtrent 20 Ã¥r siden, var han allerede stor fan av Robyn Hitchcock, og det var ikke vanskelig Ã¥ fÃ¥ meg hektet heller. For meg som er sÃ¥ tekst-orientert var kanskje det viktigste tekster med absurd humor og (mye!) surrealisme og varme og innimellom ekte hjerteskjærende kjærlighetssanger, men det er ogsÃ¥ vakre og sinte og lyriske og varierte sanger, og en karakteristisk stemme som kanskje minner mest om John Lennon. Hitchcock har, urettferdig nok, aldri blitt en stor stjerne, men han har lojale og dedikerte fans, og det er alltid god stemning pÃ¥ konsertene hans. Jeg har vært med pÃ¥ 3–4 av dem sÃ¥ langt, og i morgen spiller han pÃ¥ Palace Grill i Oslo, sÃ¥ da har vi fikset barnevakt. :) Denne gangen er han alene, som han ogsÃ¥ var den gangen pÃ¥ John Dee; forrige gang han var i Oslo, var det sammen med The Venus 3, som blant annet omfatter Peter Buck (fra REM) pÃ¥ gitar, men de fleste platene sine har han spilt inn sammen med bandet The Egyptians. Den lille turneen han er pÃ¥ nÃ¥ er visst for Ã¥ promotere albumet Goodnight Oslo (!), som jeg derfor har gÃ¥ende pÃ¥ repeat i dag for Ã¥ varme opp. Men det er ogsÃ¥ en nyutgivelse av I Often Dream of Trains ute, som kan bety at han kommer til Ã¥ spille noe fra favorittalbumet mitt ogsÃ¥. Man kan jo hÃ¥pe. :) Og begge disse albumene finnes pÃ¥ Spotify, om noen skulle ha lyst til Ã¥ finne dem frem for Ã¥ vurdere om de vil komme til Palace Grill i morgen kveld.

Perspex Island kom i 1991, samme Ã¥r som Jørund og jeg ble sammen, og han fikk denne CD-en autografert for meg da han dro til Oslo for Ã¥ se Robyn Hitchcock live for første gang. Jeg har i sin tid spilt den mye, men det er ikke alle sangene jeg synes er like bra fremdeles. I ettertid føles det veldig som om dette er den platen som burde blitt en kommersiell suksess; den er lettere tilgjengelig og høres veldig (kanskje for?) tidsriktig ut, musikalsk sett. Muntert-kynisk-sentimentale So You Think You’re In Love er likevel en stor personlig favoritt – jeg satt og hÃ¥pet, pÃ¥ forrige konsert, at de skulle spille den, for den ville kledd Venus 3-besetningen fryktelig godt. De spilte den dessverre ikke, men da jeg var innom Youtube tidligere i dag, fant jeg sangen fra et TV-innslag da platen var ny, med en skrekkelig ung Robyn Hitchcock sammen med The Egyptians:

Og sÃ¥ fant jeg ogsÃ¥ den andre favoritten min fra samme album, den sviende nydelige She Doesn’t Exist, her med The Venus 3, i et opptak fra i sommer:

This entry was posted in kultur. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *