I november var vi pÃ¥ konsert med Jake Bugg pÃ¥ Rockefeller. Vi hadde hørt ganske mye pÃ¥ debutalbumet hans og likt det godt, men var ikke sikre pÃ¥ i hvilken grad det var han selv som var drivkraften bak – kanskje var det bare flinke folk rundt ham som hadde puttet ham og stemmen hans inn i produksjonen? Etter den første lÃ¥ten snudde vi oss unisont mot hverandre og nikket imponert. Fyren er dyktig. Sikker pÃ¥ scenen, trygg pÃ¥ lÃ¥tmaterialet, og minst like god live som han er i studio.
Jeg innsÃ¥ ogsÃ¥ i løpet av konserten at jeg mÃ¥tte slutte Ã¥ kvalifisere alt jeg tenkte med hvor ung han er. SÃ¥ flink – og tenk sÃ¥ ung! Det viste seg at Jake Bugg er mer enn god nok til at man kan vurdere ham bare ut fra det og slett ikke trenger Ã¥ ta hensyn til alderen hans. (Selv om man naturligvis kan velge Ã¥ humre litt i skjegget over en nittenÃ¥ring som synger “I swear to god I’ve seen it all”, sÃ¥ er det jo ikke som om det er noe nytt i kulturhistorien at de store faktene og sterke følelsene uttrykkes av, eller tillegges, tenÃ¥ringer.)
En morsom ting med lÃ¥tmaterialet og sounden hans er at nesten alt høres “gammelt” ut (ikke gammeldags, altsÃ¥; produksjonen er bÃ¥de ny og frisk), men at det varierer vilt hvor gammelt det høres ut. Noen av lÃ¥tene hans kunne nesten vært fra slutten av femtitallet, ganske mye klinger sekstitalls-ish (og det gjør egentlig stemmen hans ogsÃ¥, uten at jeg helt greier Ã¥ sette fingeren pÃ¥ hvem han minner meg om), og sÃ¥ glimter han til innimellom med grunge-aktige ting som ikke ville høres unaturlig ut pÃ¥ nittitallet. Og akkurat her kunne jeg ikke unngÃ¥ Ã¥ tenke pÃ¥ alderen hans; det er klart at for en person som er sÃ¥ ung, er det ikke sÃ¥ stor forskjell pÃ¥ sekstitallet og nittitallet, det er uansett lenge siden!
Bugg hadde full kontroll på bandet og sine egne låter gjennom konserten. Han var konsentrert om det han gjorde, og drev ikke med noe som lignet publikumsfrieri eller egentlig interesse for publikum, men han engasjerte like fullt. Og da han kom til Broken, fikk vi et par minutter med ren magi.
Stemmen til Bugg er ikke smørpen eller klassisk vakker, og det er kanskje like greit; akkurat den lÃ¥ten kunne vippet over med en mer søtladen vokalist. Som det er, synes jeg den var nær perfekt balansert – og det var like greit at han, i motsetning til pÃ¥ denne snutten, ikke hadde med strykeorkester og kor i bakgrunnen! (Men se gjerne pÃ¥ linken, dere som ikke har hørt lÃ¥ten før.)
Som siste ekstranummer spilte han cover av Neil Youngs “Hey Hey My My”, noe han ogsÃ¥ gjorde veldig bra. Og det var vel ikke akkurat hans skyld at dette igjen minnet oss pÃ¥ hvor gamle vi har rukket Ã¥ bli – for mannen og jeg kom begge pÃ¥ at første gang vi hørte Young selv spille den lÃ¥ten live, var i 1993, Ã¥ret før Jake Bugg ble født.
(Jeg tok forresten med meg et bilde av Bugg da jeg gikk til frisøren med Poden et par uker senere. Jeg hadde nemlig, gammel dame som jeg er, tenkt flere ganger under konserten at han kunne komme til å kle den frisyren.)