Et lite tilbakeblikk (Jake Bugg)

I november var vi på konsert med Jake Bugg på Rockefeller. Vi hadde hørt ganske mye på debutalbumet hans og likt det godt, men var ikke sikre på i hvilken grad det var han selv som var drivkraften bak – kanskje var det bare flinke folk rundt ham som hadde puttet ham og stemmen hans inn i produksjonen? Etter den første låten snudde vi oss unisont mot hverandre og nikket imponert. Fyren er dyktig. Sikker på scenen, trygg på låtmaterialet, og minst like god live som han er i studio.

Jeg innså også i løpet av konserten at jeg måtte slutte å kvalifisere alt jeg tenkte med hvor ung han er. Så flink – og tenk så ung! Det viste seg at Jake Bugg er mer enn god nok til at man kan vurdere ham bare ut fra det og slett ikke trenger å ta hensyn til alderen hans. (Selv om man naturligvis kan velge å humre litt i skjegget over en nittenåring som synger “I swear to god I’ve seen it all”, så er det jo ikke som om det er noe nytt i kulturhistorien at de store faktene og sterke følelsene uttrykkes av, eller tillegges, tenåringer.)

En morsom ting med låtmaterialet og sounden hans er at nesten alt høres “gammelt” ut (ikke gammeldags, altså; produksjonen er både ny og frisk), men at det varierer vilt hvor gammelt det høres ut. Noen av låtene hans kunne nesten vært fra slutten av femtitallet, ganske mye klinger sekstitalls-ish (og det gjør egentlig stemmen hans også, uten at jeg helt greier å sette fingeren på hvem han minner meg om), og så glimter han til innimellom med grunge-aktige ting som ikke ville høres unaturlig ut på nittitallet. Og akkurat her kunne jeg ikke unngå å tenke på alderen hans; det er klart at for en person som er så ung, er det ikke så stor forskjell på sekstitallet og nittitallet, det er uansett lenge siden!

Bugg hadde full kontroll på bandet og sine egne låter gjennom konserten. Han var konsentrert om det han gjorde, og drev ikke med noe som lignet publikumsfrieri eller egentlig interesse for publikum, men han engasjerte like fullt. Og da han kom til Broken, fikk vi et par minutter med ren magi.

Stemmen til Bugg er ikke smørpen eller klassisk vakker, og det er kanskje like greit; akkurat den låten kunne vippet over med en mer søtladen vokalist. Som det er, synes jeg den var nær perfekt balansert – og det var like greit at han, i motsetning til på denne snutten, ikke hadde med strykeorkester og kor i bakgrunnen! (Men se gjerne på linken, dere som ikke har hørt låten før.)

Som siste ekstranummer spilte han cover av Neil Youngs “Hey Hey My My”, noe han også gjorde veldig bra. Og det var vel ikke akkurat hans skyld at dette igjen minnet oss på hvor gamle vi har rukket å bli – for mannen og jeg kom begge på at første gang vi hørte Young selv spille den låten live, var i 1993, året før Jake Bugg ble født.

(Jeg tok forresten med meg et bilde av Bugg da jeg gikk til frisøren med Poden et par uker senere. Jeg hadde nemlig, gammel dame som jeg er, tenkt flere ganger under konserten at han kunne komme til å kle den frisyren.)

This entry was posted in bilder, kultur. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *