Da Terminator 2 kom ut, var filmverdenen pÃ¥ vei fra de relativt brutale 80-Ã¥rene til de ironiske og marginalt mer humane 90-Ã¥rene. Man kunne ikke lenger bare meie ned slemminger og ansiktsløse politifolk for fote – i stedet ble drapsroboten instruert til Ã¥ uskadeliggjøre uten Ã¥ drepe. Dermed skjøt han i stykker knærne pÃ¥ alle forfølgerne i stedet, noe i alle fall jeg syntes var langt mer rystende og brutalt. Ved Ã¥ gjøre motstanderne til mennesker og endre skytingen fra bare “kvitte seg med fiender” til noe sÃ¥ fysisk gjenkjennelig som “ødelegge knær” kom skyteskadene mye tettere innpÃ¥ publikum, det ble plutselig noe vi kunne identifisere oss med, og da føltes det mye verre. (Litt pÃ¥ samme mÃ¥te som at Ã¥ skjære av en lillefinger i nærbilde er langt mer brutalt enn Ã¥ skyte folk til døde pÃ¥ lang avstand uten at man ser blod.)
Litt den samme effekten gir det når vi i 12 Years a Slave møter den omsorgsfulle, kultiverte slaveeieren William Ford, fremstilt av en som alltid solid Benedict Cumberbatch.
Ford er en vennlig og rimelig plantasjeeier som utviser genuin medfølelse med slavene som har det sÃ¥ vanskelig. Uff, kjøpte jeg deg vekk fra den lille datteren din? SÃ¥ sørgelig, stakkars kvinne. (“Couldn’t be helped,” selvsagt.) Nei og nei, ble du nesten lynsjet av en av mine ansatte? Det er vel ikke annet Ã¥ gjøre enn Ã¥ selge deg til noen andre. Joda, han som kjøper deg er en forferdelig fyr, men det var ingen andre som ville ha deg. Lykke til.
Det er interessant å lese Solomon Northups egen, innsiktsfulle beskrivelse av William Ford i den selvbiografiske boken som filmen bygger på:
But I was sometime his slave, and had an opportunity of learning well his character and disposition, and it is but simple justice to him when I say, in my opinion, there never was a more kind, noble, candid, Christian man than William Ford. The influences and associations that had always surrounded him, blinded him to the inherent wrong at the bottom of the system of Slavery. He never doubted the moral right of one man holding another in subjection. Looking through the same medium with his fathers before him, he saw things in the same light. Brought up under other circumstances and other influences, his notions would undoubtedly have been different.
Det er utvilsomt en både riktig og presis beskrivelse av en naturlig empatisk og menneskekjærlig person født inn i et inhumant system. (Og det er dypt ubehagelig å se ham på lerretet og kjenne igjen hjertesukk og spørsmål jeg både har hørt og kommet med selv i forhold til østeuropeiske hjemløse tiggere i vår egen by og vår egen samtid.)
12 Years A Slave er både brutal, hjerteskjærende og nesten utrolig, men er likevel en overraskende stillferdig film, historien og tematikken tatt i betraktning. Chiwetel Ejiofor er fantastisk i hovedrollen som en mann som er tvunget av omstendighetene til å være nesten fullstendig passiv og skjule sitt egentlige jeg, i tillegg til alt han tenker og føler. Filmen er dypt trist og introspektiv, og det er en imponerende prestasjon å greie å være så til de grader til stede i rollefiguren som det Ejiofor er her.
BÃ¥de i filmen og i boken blir det gjort et poeng ut av hvor ødeleggende slaveriet er for menneskeligheten til de hvite eierne og slavedriverne. Northups refleksjoner over hva det gjør med noen Ã¥ ha full rÃ¥derett over et annet menneske, og Ã¥ piske det og behandle det som et dyr dag ut og dag inn, blir i filmen lagt i munnen pÃ¥ en fordrukken, tidligere formann som tydelig er ett eksempel pÃ¥ effekten av dette. Et annet, marerittlignende eksempel er Michael Fassbenders sadistiske, selvforaktende plantasjeeier Epps. Fassbender gnistrer i rollen, og det samme gjør Lupita Nyong’o som arme Patsey, slavejenta som Epps er nærmest besatt av.
Oscarnominasjonene til bÃ¥de Ejiofor, Fassbender og Nyong’o er mer enn velfortjente. Men den som gjorde mest personlig inntrykk pÃ¥ meg var likevel William Ford, som bare reagerte pÃ¥ den skrikende urettferdigheten han var med pÃ¥ Ã¥ opprettholde ved Ã¥ distansere seg litt fra den og fortelle seg selv at han selv i det minste ikke var en aktiv mishandler. Slik vi vel alle trøster oss selv innimellom, som borgere i verdens rikeste land.