Winter’s Grit

Ã… se film sammen er en av favorittsyslene til meg og mannen, og selv om vi har stuen full av film og en enorm TV, selv om en film typisk koster mindre enn kinobilletter til oss begge og selv om kinopublikum er uoppdragne og filmteksting er noe herk, sÃ¥ er det fremdeles stas Ã¥ gÃ¥ pÃ¥ kino. Det er noe med Ã¥ gjøre en hel utflukt ut av det som setter en ekstra spiss pÃ¥ opplevelsen. Vi pleier ikke Ã¥ spandere betalingsbarnevakt pÃ¥ kinoturer – da ser vi heller filmen hver vÃ¥r kveld – men dersom en barnevaktmulighet byr seg, for eksempel nÃ¥r besteforeldrene er pÃ¥ besøk, bruker vi den gjerne pÃ¥ en kinotur eller to. Og dette er fjerde Ã¥ret pÃ¥ rad at August har reist alene pÃ¥ vinterferie, noe vi ogsÃ¥ alltid pleier Ã¥ benytte oss av.

I Ã¥r ble det kino fire pÃ¥følgende dager; først Enter the Void pÃ¥ Cinemateket, deretter Black Swan, sÃ¥ True Grit og til sist Winter’s Bone. Rekkefølgen ble litt tilfeldig valgt, men det ble i grunnen en ganske interessant progresjon fra psykedelisk sex-og-dop-mareritt via en delvis hallusinerende psykologisk thriller til Westernpastisj og helt til sist bitende kontemporær sosialrealisme. En stadig økende grad av virkelighet, kan man kanskje si, selv om bÃ¥de den første og den siste filmen, hver pÃ¥ sitt vis, var ubehagelig realistiske.

Den filmen som kom uheldigst ut av rygg-mot-rygg-visningene var den jeg hadde sett mest frem til, nemlig Coen-brødrenes True Grit. Og det er egentlig veldig synd og urettferdig, for det er pÃ¥ ingen mÃ¥te denne filmens skyld – det er en nydelig, stemningsfull, morsom, dramatisk og tidvis rørende film som ikke bare trekker linjer tilbake til klassisk western, men pÃ¥ mange mÃ¥ter kan sies Ã¥ være en klassisk western. Problemet var bare at Winter’s Bone, sÃ¥ tett innpÃ¥, tok knekken pÃ¥ den – i alle fall inne i mitt hode. Og jo mer jeg tenker pÃ¥ disse to filmene, jo mer pÃ¥fallende blir likhetene mellom dem, samtidig som forskjellene er sÃ¥ tydelige at det nesten blir grelt.

Begge filmene kan i bunn og grunn sies Ã¥ handle om Amerika. Og de gjør det pÃ¥ veldig parallelle mÃ¥ter: En brÃ¥moden, men samtidig underlig uskyldig tenÃ¥ringsjente beveger seg inn i en brutal, mannsdominert villmark for sin forsvunne fars skyld (fordi noen mÃ¥ gjøre det som en mann egentlig hadde mÃ¥ttet gjøre dersom dette hadde vært en slik film om Amerika), drevet av familiefølelse og vissheten om hva som er nødvendig Ã¥ gjøre, og med en voldelig og mildest talt upÃ¥litelig eldre mann som eneste mulige støttespiller. Men der True Grit har distanserende humor, umiskjennelige Coenske replikker, storslagen westernnatur og et tykt lag av pastisj som ferniss, er Winter’s Bone smertefullt realistisk og isnende urovekkende fordi det er sÃ¥ Ã¥penbart sant, det den viser.

Begge filmene er vel verdt Ã¥ se. Begge filmene vil jeg anbefale pÃ¥ det varmeste. Men punkt 1: Velger du Ã¥ se begge, sÃ¥ ikke se dem pÃ¥ to pÃ¥følgende dager! Og punkt 2: Coen-brødrene har aldri laget annet enn flotte, severdige filmer, og jeg ville aldri finne pÃ¥ Ã¥ foreslÃ¥ Ã¥ ikke se en av filmene deres. Men Winter’s Bone er i en annen divisjon. Skal du bare se én film denne mÃ¥neden, sÃ¥ velg nÃ¥ endelig den.

(Black Swan er ogs̴ veldig severdig, alts̴, dramatisk og operatisk Рeller ballettisk? Рsom den er. Den passet bare ikke tematisk like godt inn i resten av posten!)

This entry was posted in film/TV, kultur. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *