Winter’s Grit

Å se film sammen er en av favorittsyslene til meg og mannen, og selv om vi har stuen full av film og en enorm TV, selv om en film typisk koster mindre enn kinobilletter til oss begge og selv om kinopublikum er uoppdragne og filmteksting er noe herk, så er det fremdeles stas å gå på kino. Det er noe med å gjøre en hel utflukt ut av det som setter en ekstra spiss på opplevelsen. Vi pleier ikke å spandere betalingsbarnevakt på kinoturer – da ser vi heller filmen hver vår kveld – men dersom en barnevaktmulighet byr seg, for eksempel når besteforeldrene er på besøk, bruker vi den gjerne på en kinotur eller to. Og dette er fjerde året på rad at August har reist alene på vinterferie, noe vi også alltid pleier å benytte oss av.

I år ble det kino fire påfølgende dager; først Enter the Void på Cinemateket, deretter Black Swan, så True Grit og til sist Winter’s Bone. Rekkefølgen ble litt tilfeldig valgt, men det ble i grunnen en ganske interessant progresjon fra psykedelisk sex-og-dop-mareritt via en delvis hallusinerende psykologisk thriller til Westernpastisj og helt til sist bitende kontemporær sosialrealisme. En stadig økende grad av virkelighet, kan man kanskje si, selv om både den første og den siste filmen, hver på sitt vis, var ubehagelig realistiske.

Den filmen som kom uheldigst ut av rygg-mot-rygg-visningene var den jeg hadde sett mest frem til, nemlig Coen-brødrenes True Grit. Og det er egentlig veldig synd og urettferdig, for det er på ingen måte denne filmens skyld – det er en nydelig, stemningsfull, morsom, dramatisk og tidvis rørende film som ikke bare trekker linjer tilbake til klassisk western, men på mange måter kan sies å være en klassisk western. Problemet var bare at Winter’s Bone, så tett innpå, tok knekken på den – i alle fall inne i mitt hode. Og jo mer jeg tenker på disse to filmene, jo mer påfallende blir likhetene mellom dem, samtidig som forskjellene er så tydelige at det nesten blir grelt.

Begge filmene kan i bunn og grunn sies å handle om Amerika. Og de gjør det på veldig parallelle måter: En bråmoden, men samtidig underlig uskyldig tenåringsjente beveger seg inn i en brutal, mannsdominert villmark for sin forsvunne fars skyld (fordi noen må gjøre det som en mann egentlig hadde måttet gjøre dersom dette hadde vært en slik film om Amerika), drevet av familiefølelse og vissheten om hva som er nødvendig å gjøre, og med en voldelig og mildest talt upålitelig eldre mann som eneste mulige støttespiller. Men der True Grit har distanserende humor, umiskjennelige Coenske replikker, storslagen westernnatur og et tykt lag av pastisj som ferniss, er Winter’s Bone smertefullt realistisk og isnende urovekkende fordi det er så åpenbart sant, det den viser.

Begge filmene er vel verdt å se. Begge filmene vil jeg anbefale på det varmeste. Men punkt 1: Velger du å se begge, så ikke se dem på to påfølgende dager! Og punkt 2: Coen-brødrene har aldri laget annet enn flotte, severdige filmer, og jeg ville aldri finne på å foreslå å ikke se en av filmene deres. Men Winter’s Bone er i en annen divisjon. Skal du bare se én film denne måneden, så velg nå endelig den.

(Black Swan er også veldig severdig, altså, dramatisk og operatisk – eller ballettisk? – som den er. Den passet bare ikke tematisk like godt inn i resten av posten!)

This entry was posted in film/TV, kultur. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *