Operatisk i Paris

Jeg reiste på Interrail da jeg var nitten, sammen med en klassevenninne, så snart det var klart at ingen av oss kom opp i muntlige fag. Paris var det første ordentlige stoppet, og siden vi hadde lite penger og de eneste tingene jeg kunne si på fransk var “café au lait” og “croissant”, var det stort sett det vi levde på. Ja, og så pannekaker, som jeg levende husker at vi kjøpte nystekt fra gateboder i nærheten av Les Halles.

Noen år senere var jeg igjen i Paris, denne gangen med NTH-klassen min, som en del av en delvis faglig og veldig hyggelig tur i begynnelsen av sommerferien. Vi bodde veldig billig i en militærleir(!) i Versailles, og min daværende kjæreste møtte oss der, hvorpå han og jeg var en dag eller så i Paris på egen hånd, før vi reiste til Skottland og tilbrakte resten av ferien der. Den første kvelden spiste vi middag på en kafé som hadde et van Gogh-bilde på forsiden av menyen, og på baksiden informasjon om at dette bildet hang i Musée d’Orsay, som vi derfor besøkte dagen etter. Det er vel nesten det eneste jeg husker fra det Paris-besøket.

Så gikk det ganske mange år, og min daværende kjæreste var for lenge siden blitt min nåværende mann da han en dag ringte meg på jobb og foreslo en Tom Waits-konsert eller to i Paris til sommeren. Dette har jeg blogget om tidligere. Vi hadde noen veldig fine dager i Paris, og jeg var strålende fornøyd med å flere ganger greie å gjennomføre en transaksjon utelukkende på fransk – selv om det sjelden dreide seg om noe vanskeligere enn å kjøpe noe som lå tilgjengelig i disken eller spørre om de hadde paracetamol eller frimerker til Norge.

Mannen i mitt liv er langt flinkere enn meg til å finne frem til spennende kulturelle happenings vi kan få med oss. Noe han har snakket om siden jeg ble kjent med ham (ikke hele tiden, altså, men det har kommet sporadisk opp i samtaler) har vært ønsket om å en gang se Philip Glass’ opera Einstein on the Beach oppført. Han var høylytt og gjentatt indignert da Operaen ikke satte opp den forestillingen som fikk så fantastiske omtaler i LA og London i forfjor, i forbindelse med at Glass fylte 75, og da det i høst plutselig ble kjent at den skulle settes opp i Paris i januar, var han raskt ute med avgjørelsen. Jeg ble, som alltid, villig med.

Selve operaforestillingen var en helt utenfor det vanlige fantastisk opplevelse. Jørund har skrevet om det i bloggen sin, og jeg skal ikke prøve meg på å supplere eller gjenta ham her. Fire timer uten pause eller alminnelig narrativ er nok ikke alles kopp te, men dersom man i det hele tatt har sansen, er dette en forestilling man bør gå lange veier for å få med seg ved neste anledning.

Men det var egentlig bare byen og min opplevelse av den denne gangen jeg hadde tenkt å blogge om. Vi bodde et litt langt steinkast fra Notre Dame, og dermed hadde vi gangavstand til alt vi hadde tenkt å gjøre i løpet av tiden vår der. Og det å bare bevege seg til fots, det gjør at man får et nærere og mer lokalkjent forhold til byen – i alle fall den delen av byen man ser. Jeg likte Paris, som by – i motsetning til “området rundt fine museer og kule konserter” – mye bedre nå enn jeg har gjort før, og jeg fikk veldig lyst til å dra dit med August en gang. Kanskje om et år eller to, når han har lært seg litt fransk?

Vi bodde på hotell Esmeralda. Og nesten vegg i vegg lå restaurant Ribouldingue, der vi spiste middag den første kvelden.

Restauranten midt i bildet; hotellet vårt på hjørnet til høyre

Dette var den eneste restauranten jeg hadde lett frem på forhånd, og den viste seg å være et funn. Hyggelig, uformelt interiør, og en vennlig kvinnelig kelner som forklarte menyen på haltende engelsk. Kombinert med mitt egen haltende fransk var det rikelig bra nok til å få bestilt, og vi storkoste oss med de syltede svineørebitene vi fikk først, suppene vi bestilte til forrett og kalvebrisselen til hovedrett.

Til dessert falt jeg for fristelsen til en utrolig mektig sjokoladedessert som jeg ikke greide å spise mer enn en tredjedel av – mannens kastanjeiskrem ville nok vært et mer strategisk valg!

Etterpå koste vi oss med en rusletur i bakgatene rundt hotellet, som ligger i utkanten av Latinerkvarteret, og håpet at regnet Yr hadde lovet oss på langtidsvarselet kom på bedre tanker.

Og det gjorde det. Dagen etter var grå, men det var oppholdsvær og en håndfull varmegrader. Perfekt for å gå rundt i byen med kamera i hånden. Romreservasjonen vår sa at vi hadde rom med utsikt mot Notre Dame, og det hadde vi – man trengte knapt lene seg ut av vinduet en gang!

Vi hadde bare én konkret plan for dagen, og det var å rusle langs Seinen til Musée d’Orsay. Før vi gjorde det, spiste vi pannekakefrokost på et lite sted vi hadde oppdaget kvelden i forveien.

Spaserturen tok oss blant annet forbi Pont des Arts, der rekkverkene er stappfulle av hengelåser med initialene til kjærestepar fra hele verden.

Museet ligger i en gedigen, gammel jernbanestasjon, og er nesten verdt å besøke bare for interiørets skyld.

Det var en veldig flott og spennende utstilling om maskulinitet i kunsten der, og vi gikk gjennom denne aller først, før vi begynte å bli slitne. Så ruslet vi langs hele lengden av hallen og opp til det mest overfylte rommet, der van Gogh-bildene henger, og spesielt det jeg husket fra menyforsiden den gangen i 1992:

Etter et ganske langt museumsbesøk gikk vi videre; det mørknet tidlig, og vi gikk ganske langt uten spesiell mål og mening. Vi krysset etter hvert Seinen i retning Champs-Elysees, og gikk oppover mot Triumfbuen til vi fant en liten bar med ledig plass til oss og gratis wifi. Der fikk vi øl og popcorn og kunne planlegge kveldens middag.

Etter litt Tripadvisor-leting kom vi frem til Le Tournebièvre, like bortenfor hotellet vårt, lags Seinen, og hadde et hyggelig måltid der. Vi skjønte veldig godt hvorfor de har så god Tripadvisor-score, for de må appellere veldig til turister som ikke er så stø i fransk – alle som jobbet der snakket perfekt engelsk, og minst én av dem var amerikansk selv. Maten var også riktig god, men kanskje litt kjedelig – i alle fall sammenlignet med gårsdagens middag hos Ribouldingue. (Det skal sies at vi hadde litt høye forventninger etter å ha lest omtalene; hadde vi snublet inn på måfå, ville vi nok vært strålende fornøyde.)


Gratinert Camembert til forrett


Lammeskank og biff

Neste dag var lørdag, og planen var bare 1) lunsj med venner og 2) opera om kvelden. Vi sov lenge nok til at det egentlig bare var å begynne å gå i retning Bofinger (dog med en rask “petit déjeuner parisien”, bestående av kaffe og croissant, i kafeen rett over gaten for hotellet). Været var fortsatt grått, men idet vi stoppet for å avfotografere Notre Dame også fra baksiden, kom det et lite solgløtt, og jeg fikk tatt favorittbildet mitt fra turen:

Vi kom frem til Place de la Bastille en halvtime før lunsjavtalen, og fordrev tiden med å rusle rundt og finne en liten butikk der jeg fant noen veldig søte og kule øredobber – og der mannen, mens jeg var opptatt med disse, fant et nydelig smykke som jeg også endte opp med å få med meg. Han er flink til sånt.

Lunsjen var veldig hyggelig, og det var stas å møte vennene våre igjen. Maten var upåklagelig og stedet vakkert og veldig fransk (selv om jeg var en anelse skuffet over at vi ble plassert i andre etasje og ikke i den store salen med det fantastiske taket).

Vi valgte en variant av dagens treretter, med choucroute til alle som hovedrett (saltkjøtt, pølser og surkål i en enorm felles gryte), og skalldyrrisotto til i alle fall et par av oss som forrett.

Vel tilbake ved hotellet kikket jeg innom den ytterst sjarmerende og smått legendariske bokhandelen Shakespeare&Company, som ligger på det samme hjørnet som hotellet vårt. Jeg har sjelden vært inne i en butikk som var så overfylt – for ikke å snakke om en bokhandel som bare har bøker, og ikke i det hele tatt papirvarer, kosedyr, kjøkkenutstyr, kjøleskapsmagneter, kunstalendere eller annet lettselgelig for å få det hele til å gå rundt. De har ikke engang prospektkort, bortsett fra en liten hylle kort som avbilder selve butikken.

Og så var det klart for opera! (Med nytt smykke for min del.)

(Forestillingen er det visst fremdeles mulig å se streamet på nett.)

På søndag sov vi lenge og hadde en rolig frokost etter å ha sjekket ut, og så gikk vi til Pompidou-senteret, der det blant annet var en utstilling om surrealisme som vi hadde stor glede av.

I tillegg til at det er mye flott, og spennende, og morsomt, i den faste utstillingen deres.

Planen var egentlig å gå tilbake til Ribouldingue for en sen lunsj/tidlig middag, men de åpnet dessverre ikke i tide for det. Vi fant en anbefalt vietnamesisk restaurant ti minutter unna, men da denne heller ikke var åpen enda, gikk vi litt på måfå og snublet over et ganske kjedelig utseende brasserie ved navnet La Petite Perigourdine. Og dette ble den største gledelige matoverraskelsen på turen! Menyen var liten og ikke spesielt spennende, typisk enkel fransk, men maten var strålende, vinkartet omfattende og servicen upåklagelig og vennlig.


Pâté til forrett

Vi hadde opprinnelig tenkt å spise noe ganske raskt, men endte opp med en full treretter og rask gange tilbake til hotellet for å rekke toget vi hadde sett oss ut til flyplassen.

Alt i alt en tur som i tillegg til storslagne kulturelle opplevelser ga meg definitiv mersmak for Paris – og for å lære meg mer fransk!

Her er forresten øredobbene jeg kjøpte, av elektroniske komponenter innstøpt i plexiglass:

This entry was posted in bilder, kultur, reise. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *