Vi er ikke den sprekeste eller mest friskfyraktige familien. Vi gÃ¥r ikke sÃ¥ veldig ofte eller veldig langt pÃ¥ tur, og siden vi ikke har bil, blir det stort sett turer der man kan komme langt pÃ¥ vei med buss eller bane – som Sognsvann eller Øyungen, der det, av naturlige grunner, alltid er masse andre folk ogsÃ¥. Vi har ikke sÃ¥ enormt mye turutstyr heller – jeg kjøpte riktignok et brukt telt i fjor, men det ble liggende i posen sin i over et Ã¥r, og stormkjøkkenet jeg kjøpte (da August viste en smule entusiasme for slike etter speidererfaringer) manglet kasseroller da jeg telte etter, sÃ¥ jeg mÃ¥tte pÃ¥ XXL og kjøpe en ny. (De opprinnelige kasserollene fant jeg naturligvis sÃ¥ snart jeg kom hjem og skulle hente en kaffekopp i skapet. SÃ¥ nÃ¥ har vi tre.) Vi er heller ikke de flinkeste til Ã¥ komme oss ut tidlig pÃ¥ dagen og/eller sjekke bussruter til Maridalen, noe som, for Ã¥ ta et tilfeldig valgt eksempel, kan føre til at man fÃ¥r det ganske travelt for Ã¥ i det hele tatt rekke frem til planlagt sted før solen gÃ¥r ned og det blir vanskelig Ã¥ finne teltplass (og Ã¥ slÃ¥ opp telt man aldri har slÃ¥tt opp før!). Vi sjekker ikke alltid utstyret sÃ¥ godt heller, noe som kan føre til at det ørlille hullet i det ene liggeunderlaget ikke blir oppdaget før mannen vÃ¥kner pÃ¥ ordentlig og innser hvorfor han har sÃ¥ vondt i hele kroppen.
Men kamera har vi! Opptil flere, faktisk. Og da kan man lett få det til å se ut som om man er på et helt annet nivå enn det man egentlig er. Bare man passer på å ikke fortelle noen av de tingene jeg alluderer rent hypotetisk til i første avsnitt.
Og bortsett fra at Jørund fikk vondt av manglende liggeunderlag, så var det en hyggelig tur. Selv sov jeg overraskende godt (selv om det var trangt i teltet), og speidergutten August sov som en stein, både en god stund før oss og ganske lenge etter at vi stod opp, og var blid og fornøyd.
Ekstra fornøyd var han dessuten med instant-kakao og sjokoladekjeks etter frokosten: