Vi var pÃ¥ Rockefeller for et par kvelder siden og sÃ¥ Gaslight Anthem, med Japandroids som oppvarming. Japandroids er nok hippere og kanskje ogsÃ¥ faktisk bedre enn hovedattraksjonen, og ikke minst var lyden desidert bedre under oppvarmingen, men jeg liker nÃ¥ Gaslight Anthem, jeg, entusiastiske og ikke-ironiske New Jersey-rockere som de er. Jeg har hørt mye pÃ¥ dem siden The ’59 Sound kom ut for snart fem Ã¥r siden, og latt meg sjarmere av den Springsteen-lignende driven og sentimentaliteten, kombinert med en nyere sound og kanskje ogsÃ¥ et krassere sinne som passer bedre for det nye Ã¥rtusenet.
De spilte så høyt og tett nå på torsdag, og vokalen druknet så grundig i støyen, at det nesten var vanskelig å kjenne igjen enkeltlåtene. Men entusiasmen og energien var umiskjennelig. Og det jeg kanskje ble aller mest fascinert og sjarmert og nesten også rørt av denne gangen, det var publikum.
For publikum bestod – i alle fall pÃ¥ gulvet nær scenen – av usedvanlig fÃ¥ hipstere, derimot en stor mengde veldig alminnelige og forholdsvis unge menn, pÃ¥ mellom 1,85 og 1,98, mellom 17 og 37 Ã¥r gamle, med en hel del halvlitere innabords og de beste kompisene sine rundt seg, med alminnelige t-skjorter og alminnelig hÃ¥r og armen entusiastisk i været mens de gaulet med pÃ¥ hver eneste sang. (For de kunne tekstene, om de ikke var sÃ¥ flinke til Ã¥ synge!) Jeg ble litt rørt over resonansen gitarrockerne fra uhippe New Jersey finner hos alminnelige, uhippe, unge norske menn, jeg merket meg hvilke lÃ¥ter som vekket aller mest begeistring, og hvordan alle guttene brølte hjertet ut pÃ¥ tekstlinjen “we were always waiting for something to happen” – og hvordan opptil flere i synsfeltet mitt omfavnet den nærmeste kompisen sin, pÃ¥ klønete énarmsguttevis, i begeistring over den eneste balladelignende lÃ¥ten de spilte, Here’s Looking At You, Kid. (“You can tell Gail if she calls, that I’m famous now for all of these rock’n’roll songs – and even if that’s a lie, she should have given me a try …”)
Jeg synes ikke det er rart at mange gutter (i ymse aldere) kjenner seg igjen i tekstene og i følelsen, eller at de lar seg rive med i gitarriff og lysshow og et støynivå som ringte i ørene mine i dagevis etterpå, selv om jeg brukte øreplugger under mesteparten av konserten. Men jeg synes det var fint å se det så tydelig likevel.
Og sÃ¥ startet og avsluttet de med The Who-covere (Summertime Blues pÃ¥ starten og Baba O’Riley som aller siste ekstranummer), og det skal man jammen ha bÃ¥de solid selvbilde og sterke ben Ã¥ stÃ¥ pÃ¥ for Ã¥ gjøre! For du kan virkelig ikke slÃ¥ The Who for pretensiøs gitarrock, og du bør ikke engang prøve deg pÃ¥ Ã¥ matche Pete Townshend som gitarist, i alle fall ikke mens noen ser deg. Men de prøvde ikke pÃ¥ det – de spilte bare en forkortet, entusiastisk, crowdpleasing versjon av en av de mest ikoniske lÃ¥tene fra gitarrockens historie som avslutning pÃ¥ en entusiastisk, begeistrende, tettpakket konsert som nok aldri kommer opp pÃ¥ noen topp ti-liste, men som likevel fikk meg til Ã¥ smile hele veien hjem.